Tidligvakten var gått hjem, mellomvakten måtte rydde opp etter frukten og jeg skulle en kort periode være ute med ansvar for syv barn mellom 10 mnd. og 2 år. Siden jeg var alene var jeg veldig opptatt av å ha oversikt over alle barna.
En fin vårdag skulle vi ta de minste barna ut etter fruktmåltidet. Vi hadde syv barn igjen da to var blitt hentet. Tidligvakten var gått hjem, mellomvakten måtte rydde opp etter frukten og jeg skulle en kort periode være ute med ansvar for syv barn mellom 10 mnd. og 2 år. Siden jeg var alene var jeg veldig opptatt av å ha oversikt over alle barna. Minstemann på 10mnd kunne enda ikke gå, så jeg måtte være sammen med han og hjelpe han å klatre opp og ake ned på den minste sklien på lekeplassen, samtidig som jeg hadde kontroll på de seks andre. Kvaliteten på det samspillet som var mellom oss var ikke den beste, men sikkerhet måtte komme først!Etter ca. fem minutter kan jeg ikke se de to eldste barna på 2,5 år. Jeg ser på klokken, og gir dem et minutt til å dukke opp før jeg begynner å lete. Lekeplassen er stor og det er mange steder man ikke er synlig når man har en liten kropp. Etter et minutt begynner jeg å lete. Når jeg har sjekket hele lekeplassen med minstemann på armen, ser jeg meg nødt til å overlevere den 10 måneder gamle babyen til en voksen fra en annen avdeling som han ikke kjenner. Stakkars liten gråter og synes ikke dette var noe greit, men jeg har ikke noe valg.Jeg leter høyt og lavt med en voldsom fart. Pulsen stiger. Etter kort tid får jeg kontakt med en av de andre voksne (som også er redusert i personalet da deler av personalet er ferdig på jobb) og ber de hente styrer, jeg har to barn som er borte. Vi er flere som leter. Jeg kjenner panikken stige. Hva om de har kommet seg ut porten og ned til vannet som ligger like bak barnehagen?
