#2

Tidligvakten var gått hjem, mellomvakten måtte rydde opp etter frukten og jeg skulle en kort periode være ute med ansvar for syv barn mellom 10 mnd. og 2 år. Siden jeg var alene var jeg veldig opptatt av å ha oversikt over alle barna.

En fin vårdag skulle vi ta de minste barna ut etter fruktmåltidet. Vi hadde syv barn igjen da to var blitt hentet. Tidligvakten var gått hjem, mellomvakten måtte rydde opp etter frukten og jeg skulle en kort periode være ute med ansvar for syv barn mellom 10 mnd. og 2 år. Siden jeg var alene var jeg veldig opptatt av å ha oversikt over alle barna. Minstemann på 10mnd kunne enda ikke gå, så jeg måtte være sammen med han og hjelpe han å klatre opp og ake ned på den minste sklien på lekeplassen, samtidig som jeg hadde kontroll på de seks andre. Kvaliteten på det samspillet som var mellom oss var ikke den beste, men sikkerhet måtte komme først!Etter ca. fem minutter kan jeg ikke se de to eldste barna på 2,5 år. Jeg ser på klokken, og gir dem et minutt til å dukke opp før jeg begynner å lete. Lekeplassen er stor og det er mange steder man ikke er synlig når man har en liten kropp. Etter et minutt begynner jeg å lete. Når jeg har sjekket hele lekeplassen med minstemann på armen, ser jeg meg nødt til å overlevere den 10 måneder gamle babyen til en voksen fra en annen avdeling som han ikke kjenner. Stakkars liten gråter og synes ikke dette var noe greit, men jeg har ikke noe valg.Jeg leter høyt og lavt med en voldsom fart. Pulsen stiger. Etter kort tid får jeg kontakt med en av de andre voksne (som også er redusert i personalet da deler av personalet er ferdig på jobb) og ber de hente styrer, jeg har to barn som er borte. Vi er flere som leter. Jeg kjenner panikken stige. Hva om de har kommet seg ut porten og ned til vannet som ligger like bak barnehagen?

Heldigvis finner vi barna trygt inne i 2. etasje der de leker familie. De som vanligvis bruker denne avdelingen var ute. Det tar under fem minutter før jeg finner dem, men det er fem minutter for mye! Hva om jeg ikke hadde lagt merke til at de forsvant? Hva om de faktisk hadde kommet seg ut av barnehagen og ned til vannet? Hva om de hadde skadet seg inne i barnehagen uten tilsyn? Hva med tryggheten til minstemann som ble levert til en fremmed? Hva med de resterende fire barna som ikke fikk voksenkontakt denne dagen?
Dette er en enkelt episode, men jeg har mange tilsvarende etter ti år som pedagog. Er dette det beste tilbudet vi kan gi barna? Er dette en god oppvekst? Rammestrukturene i barnehagen er altfor dårlige til at vi skal kunne oppfylle det samfunnsmandatet vi er satt til, til at vi kan gjøre det rammeplan sier vi skal. Og ikke minst for at vi kan gi barna en trygg og god hverdag i barnehagen! Vi trenger flere ansatte! Og vi må ha mindre barnegrupper og flere pedagoger og fagarbeidere nå!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s