#3

I dag og de andre dagene er vi «heldige» som oppfyller bemanningsnormen uten at den er lovpålagt. Men barna er uheldige fordi de ikke har en voksen som har tid til å løse konflikten med dem på en ålreit måte, som ikke er i forkant når skjeen dundrer i hodet, som ikke kan sitte med det halvvåkne barnet til det har blitt helvåkent, som kan skifte bleia med en gang den er full.

I dag og de andre dagene er vi «heldige» som oppfyller bemanningsnormen uten at den er lovpålagt. Men barna er uheldige fordi de ikke har en voksen som har tid til å løse konflikten med dem på en ålreit måte, som ikke er i forkant når skjeen dundrer i hodet, som ikke kan sitte med det halvvåkne barnet til det har blitt helvåkent, som kan skifte bleia med en gang den er full.

Klokka er 14.30 og vi er to voksne på åtte små. Den andre voksne henter kluter og jeg må sette barnet jeg hadde på fanget i en stol. Smører på ønsket pålegg og gir barnet melk. Barnet ser på maten, jeg tenker h*n gjerne ville sittet litt til på fanget. Men jeg vet at det får vi ikke til. Den andre voksne tar med seg en av nesten-3-åringene og skifter bleie. H*n sover ikke lenger i barnehagen og har derfor ikke fått bleie da de andre fikk.
Jeg må hjelpe til med å løfte noen av barna som er ferdig ned fra bordet. De myldrer avgårde innenfor synsvidden min. Jeg ser på klokka, 14.35 har den blitt. Den andre voksne spør om hun skal gå å legge 1-åringen som pleier å sove to dupper i barnehagen. Ja, svarer jeg. Min første tanke er at h*n bør raskt i vogna slik at h*n rekker en god dupp før h*n blir hentet, slik at de kan få en fin ettermiddag hjemme. I det jeg ser ryggen til den andre voksne forsvinne ut av rommet er min andre tanke at dette ikke blir raskt. Denne lille er vant med å rugges og det er ikke lenge siden h*n startet i barnehagen, så vi må fortsatt rugge h*n.
 Klokka er 14.40 og det er 1 voksen på syv barn. Jeg ser på barnet som har begynt å spise av maten sin. Ønsker at jeg hadde tid til å sitte ned med barnet. Men under og rundt bordet er det nok mat til en sulten hund og to av todlerne er på vei under bordet. Jeg løfter dem unna og hjelper de å finne litt koppestell. Ønsker jeg hadde tid til å være med de i leken med koppestellet. De vil jeg skal smake, og jeg tar en smak av de hver og mottar to store smil før jeg vender tilbake til å rydde av bordet, vel vitende om at jeg kunne smakt 60 ganger til og fått like store smil.
Jeg ser på h*n som nå er den eneste som fortsatt sitter ved bordet, h*n rekker meg melkekoppen og jeg setter meg ved siden av. Jeg tenker at bordvasken kan vente litt slik at jeg kan sitte litt med barnet som spiser. Jeg fyller på melk og smører en halv brødskive til.
Borte ved bøkene har to av de som nesten er tre bestemt seg for å lese samme bok og de har ikke tenkt å dele. De drar i hver sin ende. Jeg reiser meg og går bort til dem. Uten anelse om hvem som hadde boken først, mens begge står og roper «min» forsøker vi å løse konflikten. Borte ved koppestellet har den ene todleren funnet ut at når man dunker skjeen i hodet på den andre kommer det masse lyd når den andre gråter. Jeg tar boken fra barna og legger den kjapt på øverste hylle, tar ut to tilfeldige bøker og rekker dem. Vel vitende om at dette kunne vært løst på en mye bedre måte om jeg hadde hatt tid forlater jeg dem for å redde den som gråter etter slag i hodet med vennens skje. Jeg tar barnet på fanget og trøster, snakker litt med den andre som gjerne blir med å trøster ved å klappe litt på armen. Fornøyd med empatien barnet viser, men misfornøyd med at jeg ikke var der og kunne forhindret slåingen med skjeen titter jeg bort på bok-barna. Begge var helt tydelig ikke fornøyd med nødløsningen min og har sluppet de tildelt bøkene rett ned og gått hvert til sitt. Ønsker jeg hadde hatt tid til å hjulpet dem bedre.
Klokka er nå 14.50 og en voksen fra naboavdelingen stikker hodet inn og spør om hun skal ta tralla for meg. Jeg må reise meg igjen og brårydder resten av bordet. Lykkelig sender jeg tralla med henne og beholder bare de to påleggene jeg vet barnet som spiser liker best.
Klokka er 14.55 og en umiskjennelig lukt av bæsj har bredt seg på avdelingen. Jeg er alene og kan ikke gå fra for å skifte bleier. Det er rolig på avdelingen og jeg begynner å vaske stoler og bord. Et av krabbe-barna har skjøvet en stol bort til vinduet som står på gløtt og kommet seg opp. Jeg ser barnet står med fingeren i vindusgløtten. H*n kjenner på den kalde luften. Jeg går bort med kluten i den ene hånden og straks den andre hånden i vindusgløtten sammen med barnet. Vi kjenner på den kalde luften, kunne stått der lenge. H*n ser på meg og smiler.
Klokka er 15.00 og et av barna blir hentet. Jeg må løfte ned vindusbarnet fordi jeg vet at h*n er litt ustø og kan fort ramle ned. Jeg ønsker jeg hadde tid til å stå der og kjenne på den kalde luften sammen med vindusbarnet. Mye vi kunne undret oss over sammen der. Lite vet vindusbarnet at der gikk h*n glipp av mye realfag, men jeg er fornøyd med smilet jeg fikk og draget av den kalde luften og det øyeblikket vi hadde sammen.
Jeg sier hadet med litt dårlig samvittighet, til et av de stille barna. En av de som ikke har krevd noe av meg den siste halvtimen og heller ikke resten av dagen om man ikke følger opp og byr på seg selv. Jeg forteller kort om dagen til barnet og forklarer at h*n ikke har rukket og fått tørr bleie enda. Forelderen forstår godt og sier de kan skifte selv før de går.
Klokka er 15.05 og det er seks barn og en voksen på avdelingen. En av de voksne på naboavdelingen spør om jeg trenger hjelp. De er heldige i år og har en lærling så de er en voksen mer. Jeg smiler takknemlig og lurer på om hun kan skifte noen bleier for meg. Hun tar med seg to barn og jeg vasker av resten av stolene og feier opp. Jeg rydder bort kosten og klut/bøtte. Og setter meg omsider ned med barnet som spiser. H*n rekker meg koppen. Det betyr: kan jeg få mer melk. Jeg vet at melka sendte jeg med tralla da den ble ryddet. Jeg titter inn på naboavdelingen i håp om å få hjelp til å hente melk. Der sitter den voksne på gulvet med tre barn og leser bok mens ytterligere fem barn myldrer rundt. Den andre av dem skifter sikkert en bleie eller har tatt seg en tiltrengt to-minutter på toalettet selv (jeg spør ikke da jeg ikke vil forstyrre lesingen) og den tredje hjelper meg allerede med «mine» bleier. Med et kjapt overblikk så skjønner jeg at jeg må hente melk selv. Hos meg er det tre barn på gulvet og en ved bordet (vi har heldigvis lave stoler og bord). Jeg setter døra på gløtt og løper til kjøkkenet, river ut en melk og løper tilbake. Vel tilbake er alt fortsatt rolig på avdelingen og barnet får melk i koppen sin.
Klokka er 15.15 og min andre voksne kommer tilbake. Hun unnskylder seg for at det tok så lang tid. Jeg smiler og sier at det har gått bra, at jeg fikk hjelp av naboavdelingen. Den voksne skifter resten av bleiene og jeg hjelper bordbarnet ned fra bordet og med håndvask. Jeg rydder de to favorittpåleggene og melka.
 Klokka er 15.20 og jeg vet at nå har vi 10 minutter med kvalitetstid med våre seks før jeg skal gå på en foreldresamtale og derfor må forlate min andre voksne alene med seks våkne og en sovende den neste halvannen timen. Jeg er nemlig ferdig for dagen kl 16, og da er det bare den andre voksne igjen. De siste ti minuttene håper jeg at noen flere blir hentet før jeg må gå slik at jeg kan gå med litt bedre samvittighet.
I dag var vi heldig som hadde et barn mindre. I dag var vi heldig som ikke måtte ta noen av naboavdelingens barn pga sykdom hos de voksne og ingen vikar. I dag var vi heldige som fikk hjelp av naboavdelingen. I dag var vi heldige fordi det ikke var jeg som pedagog som hadde tidligvakt for da hadde det vært to voksne fra klokken 1315. I dag var vi heldige fordi det gikk bra da jeg forlot avdelingen i åtte lange sekunder.
I dag og de andre dagene er vi «heldige» som oppfyller bemanningsnormen uten at den er lovpålagt. Men barna er uheldige fordi de ikke har en voksen som har tid til å løse konflikten med dem på en ålreit måte, som ikke er i forkant når skjeen dundrer i hodet, som ikke kan sitte med det halvvåkne barnet til det har blitt helvåkent, som kan skifte bleia med en gang den er full, som kan stå å kjenne på den kalde lufta og undre seg sammen, som kan smake på liksom-maten mange mange ganger, som kan sitte i ro ved bordet med den som spiser seg ferdig, som kan følge opp de små tingene, som kan lese en bok eller som kan se at den voksne forlater avdelingen for å hente melk i trygg forvisning om at det likevel er flere andre voksne tilstede.
Barna er uheldige som får en bemanningsnorm som vi allerede før den er vedtatt vet at er for dårlig. Det gjør meg trist! Og det gjør at vi må kjempe enda hardere for at det skal bli bedre! Jeg ønsker vi var nok voksne!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s