#21

21
Så våkner barnet som sover. Barnet hentes akkurat idet jeg henter h*n fra vogna, men h*n vil slettes ikke til mamma. H*n er vant til å sitte på fanget og våkne langsomt hos en av oss voksne på avdelingen. Så da sitter jeg der i garderoben og trøster og venter til han blir klar til å gå til forelderen. Men tankene mine er på avdelingen. Hos de barna og den voksne som er der. «Hvordan går det med Jens som er litt skeptisk til de store barna, og skeptisk til de voksne på storavdelinga. Å nå hører jeg Emma gråter. Er det Ole som har tatt en lugg av håret hennes? Lars vræler» …nei jeg må bare gå.

Det var en sånn dag. En sånn dag der du stenger døra etter jobben og har dette merkelige ubehaget bak øynene og nesen og ned mot svelget. Det er bare å slippe dem løs. Tårene. Gå hjem i minus 10 grader og sur vind og la det strømme. Det ebber ut etterhvert men hodet er fullt av tanker. Tanker om hvor himla urettferdig det var for våre 8 ettåringer. Vi var 3 på jobb idag. Alt i orden med det altså. Og vi hadde 8 ettåringer på avdelingen.
Seks av barna sitter ved frokostbordet før kl.7.30. Det skal komme en til på jobb kl.8.00. En vikar, men det går nok bra; hun har vært her noen ganger før. 
Vi spiser frokost sammen med storavdelinga, så vi er to voksne til stede. Vi går på hver vår avdeling etter frokost. Oftest skjer dette mellom halv åtte og kvart på åtte. Det er bare å håpe at ingen trenger bleieskift før mellomvakta kommer på. Når det skjer må vi inn på badet og fjerne en del utstyr først. Da kan døra stå åpen sånn at tidligvakt kan ha et øre til resten av flokken. De kommer forresten inn på badet de også, derfor forholdsregler om å flytte krakker opp i høyden sånn at de ikke rekker opp i vasken og skrur vannet på fullt. Kvaliteten over samspillet mellom voksen og barn på stellebordet er ikke noe å skryte av. Og samvittigheten tynger. Dette barnet fortjener at stellesituasjonen blir ei god stund. Men i stedet bruker man all energi på prøve å forhindre at Ole lugger Emma og at Lars trekker ut alt tørkepapiret fra beholderen på veggen. At Stine har kasta bleiene fra barnas kurver utover gulvet får vi bare ta oss av senere. 
Mellomvakt kommer på jobb, og det er to om å ta vare på, trøste, veilede, lese bok, undres med, leke med, skifte på de nå 7 ankomne ettåringene. Planer legges. Vi hadde jo egentlig tenkt oss ut en tur, men det er minus 10 og masse vind så vi blir inne. Førstemann må legge seg før klokka ni. Han har surra mye og vært masse våken i natt og trenger søvn. 
Seinvakt (jeg) kommer kl.9.00. Dagen går ganske greit, men vi merker at det nærmer seg helg. Barna er slitne og mange vil ha et fang og en sang. Så der sitter vi på gulvet; en voksen med tre barn på fanget og «hompetitten hompetatten». En voksen og to små som leker med biler i korte sekvenser om gangen. En voksen som leser bok med et barn. Sistemann som kom nettopp surrer litt rundt. Han liker å holde seg litt på avstand og viker plassen sin straks noe andre kommer for nærme. Dette vet vi så vi er raskt ute og hjelper han til å beholde sin plass og sin lek når det trengs. 
Vi har to barn som for tiden trenger ekstra nære voksne, fordi de har begynt å lugge og slå. Så langt vi har observert er dette umotivert og uforutsigbart, så det gjelder å være nært hele tiden. Og selv om vi er det, er det ikke alltid vi klarer å avverge alle hendelser. 
Kl.14.30 går tidligvakten hjem. 8 ettåringer og 2 voksne leker og har det fint. Det er hektisk i perioder. Vi har vanligvis 2-3 bleieskift etter andre måltid og da er det en voksen med 7 barn igjen på avdeling når den andre voksne tar skiftinga. Ikke optimalt og ikke forsvarlig. Man klarer ikke å følge opp det som bør følges opp. Man kan ikke være på flere steder samtidig. Man blir en brannslukker og kan ikke fordype oss i lek, læring og samspill med enkeltbarn. Det er for mye å passe på. 
I tillegg har vi mange praktiske oppgaver: vaske gulv og bord og stoler etter måltid, sette på vaskemaskin, brette de klærne som er ferdig i tørketrommelen. Varene er levert og dette skal inn i kjøleskap og frysere i 3 forskjellige rom. Det skal letes frem formingsmateriell til påskepynt-laging og maleriene ungene lagde i forrige uke skal rammes inn og henges opp. Vi skal lage et nytt lekemiljø med dyr og gress og gård. Mesteparten av dette får vi unna i sovetiden, men ikke alt. 
Så må vikaren som her mellomvakt gå. Hun har fått telefon fra sitt barns barnehage. H*n har feber og må hentes. Klokka er 15.15. Så står jeg der: med 8 slitne ettåringer som er helt klar til å bli henta. Ja, en av dem sover forresten. H*n måtte ha to lurer i dag. Jeg får sendt 2 over på storavdelinga. Der er de 2 voksne ett kvarter til og de har bare 10 barn igjen. Jeg får en bleieskift-situasjon og må bare slippe hele gjengen inn på badet. Så blir første barn hentet. Klokka er 15.45. 
Seinvakt på storavdelinga kommer inn med mine to småbarn og sine gjenværende 3 barn. Vi slår oss sammen. Så våkner barnet som sover. Barnet hentes akkurat idet jeg henter h*n fra vogna, men h*n vil slettes ikke til mamma. H*n er vant til å sitte på fanget og våkne langsomt hos en av oss voksne på avdelingen. Så da sitter jeg der i garderoben og trøster og venter til han blir klar til å gå til forelderen. Men tankene mine er på avdelingen. Hos de barna og den voksne som er der. «Hvordan går det med Jens som er litt skeptisk til de store barna, og skeptisk til de voksne på storavdelinga. Å nå hører jeg Emma gråter. Er det Ole som har tatt en lugg av håret hennes? Lars vræler» …nei jeg må bare gå. Har ikke tida til å sitte med et halvvåkent barn. H*n blir overlevert til mor, i gråtende protest. Sorry, tenker jeg. Det er ikke sånn jeg ønsker å gjøre det, men jeg må bare gå til de andre. 
To stykker står parat innenfor døra og venter på meg når jeg kommer. Begge vil på fanget. Jens kommer frem fra bak bordet og smyger seg ned ved siden av meg. Så går det slag i slag. Og kl.16.20 er det bare ett barn igjen hos meg, og så de tre gjestene fra storavdelinga. «Fikk jeg snakka med alle foreldrene? Nei. Men jeg vet jeg sa «hadet bra, vi ses i mårra» til alle. 
I mårra ja, da blir det ny vikar. H*n har aldri vært hos oss. Jeg vet ikke hvordan dagen vil bli. Men jeg vet at vi nok ikke klarer å gjennomføre dagen i tråd med rammeplanen. Der er det mye vi SKAL, og det liker vi. Men vi liker ikke at det ikke bemannes ut ifra de stadig økende kravene som stilles til personalet/ barnehagen. Det er rett og slett uforsvarlig. Og for å ha det sagt: Det er også stor forskjell på behovene til en ettåring og til en toåring. 
Håper jeg går smilende hjem i morgen og tenker at jeg har verdens beste jobb. For det tror jeg at jeg har…..for det meste. Skulle bare ønsket at det ble økt voksentetthet HELE DAGEN. For det er jo ikke sånn at det kommer bare 3 barn fra klokka sju til klokka åtte, at det kommer 3 til mellom åtte og ni og så de tre siste etter ni. Vi har flere barn som kommer kl.7.00 og blir hentet mellom 16.00 og 16.30. Sånn er det bare. 
Vi er tre voksne på avdelingen mellom kl.9.00 og 14.30, altså femogenhalv time. Nei vent litt: vi avvikler jo også hver vår halvtime pause . Altså er vi tre voksne 4 timer om dagen. Nei vent litt, ikke alle dagene. To dager har leder planleggingstid i 2 timer. Og en dag er det ledermøte i 2 timer. Da blir det sånn: Bemanningstetthet på 3 voksne mandag, tirsdag og torsdag = 2 timer Bemanningstetthet på 3 voksne onsdag og fredag = 4 timer Og vi kan ikke legge på vent noe av arbeidet vårt i påvente av bedre tid. Tørr nesten ikke tenke på hvordan det skal bli med voksentettheten gjennom dagen når det nå skal bli mer planleggingstid på grunn av pedagognormen. 
Nei folkens: VI TRENGER ANSVARLIGE POLITIKERE NÅ!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s