Jeg har ikke en historie, for jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken av alle de historiene jeg får hver eneste dag som er viktigst!

Som spesial pedagog lærer jeg om hvordan et barn skal ha det, hva man skal kunne forvente av de ansatte, hvor utrolig tilrettelagt alt skal være for hvert barn. Men realiteten er ikke slik, den er ikke i nærheten en gang. Jeg snakker ikke om de barna som sliter med ulike diagnoser, for de blir det jo faktisk lagt av tid til, ikke nok, men de er ofte prioritert

Hva med de barna som er flinke i barnehagen, de som klarer seg selv, klarer å lese og skrive lenge før det egentlig forventes av dem. Får de noe oppfølging? Forskning viser tydelig sammenheng mellom barn som ikke får nok utfordringer i barnehage og barn som dropper ut av videregående. Hvorfor får ikke de noe hjelp?

Jeg har ikke en historie, for jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken av alle de historiene jeg får hver eneste dag som er viktigst! Selv da jeg var helt ufaglært og ikke studerte noe innen barn, var jeg allerede svært opptatt av hvordan et barn har det, hvorfor det reagerer som de gjør. Jeg skjønte fort at det nesten var uforsvarlig og ha med, helt fersk, uten utdanning, ofte alene med 16 barn i en time om gangen.

Jeg ser ofte barn som får kjeft, hver eneste dag, men forskning viser at barn skal ikke kjeftes på. Og jeg sier ikke at det er de voksne sin feil, for det å ofte bare være 2 voksne på 16 barn, der alle skal på do, kles på, der det gjerne er flere i barnegruppen som hadde trengt oppfølging, og barna løper i ulike retninger, hvordan i alle dager skal det da kunne være mulig å ha kontroll, kun 2 voksne.

Det gir ikke mening. Barns språkutvikling utvikles i barnehagen, den er så viktig. Og gang på gang kommer det forskningsresultater som viser at barn som er i nærheten av mennesker som har høy utdanning har et dobbelt så godt ordforråd, hvordan i alle dager kan vi tillate oss at de ansatte i barnehagen ikke har god nok utdanning da? Nei, det er mye jeg kunne sagt, mye jeg skulle sagt nei til, mye jeg skulle grepet inn i, men jeg kan ikke. Det er så mange situasjoner hver eneste dag jeg tenker at dette strider totalt imot min utdannelse. Men det er ikke tid, det er ikke ressurser nok til å gjøre noe med det. Jeg hadde brent meg selv ut om jeg skulle gjort noe med alt. Dette må endres på. Vi kan ikke daglig måtte velge mellom det barnet som gråter, den som er redd, den som er ensom og den som har bæsjet seg ut. Det skal være en voksen der for alle disse barna.