#24

24En fagarbeider gir dagens historie. Hun er god i jobben sin, det vet hun. Men utilstrekkeligheten er vanskelig og vond å kjenne på. Hun ønsker seg et større fang, og litt flere armer, slik at hun kan være ladestasjon, lese bok, løse konflikter og trøste, på samme tid. Hun kommer seg gjennom dagen, det går alltid bra. Men hun ønsker seg en litt annen hverdag for barna enn det vi kan tilby i dag.

Jeg er alene på småbarnsavdeling med 9 barn fra 14.55 til 17.00. Den første blir hentet 16.10 og resten blir hentet litt etterhvert. Vi har vært to på jobb i hele dag og det har vært en lang dag inne for både små og store, så vi er slitne alle sammen.

Det er 16 minusgrader ute, så vi har ikke kunnet gå ut. Vi skiftet på alle barna før kollegaen min gikk hjem, men nå begynner 14-maten å fordøyes hos de små. Så på under en time får jeg 7 bæsjebleier. Jeg vet at naboavdelingene har 2 voksne på 32 barn, så det er dessverre ingen hjelp å få derfra, og styreren har feriedag. Da kan vi snakke om max uflaks. Da får jeg et problem: Stellerommet er på avdelingen, men går jeg inn der med et barn så ser jeg ikke de andre 8 barna. Men jeg må. Et par av barna har bleiesår, så de må skiftes fortest mulig.

Et barn trenger å sove en gang til (9 mnd.) han bare gråter og vil sitte på fanget. Jeg har ikke tid til han nå, og hjertet mitt gråter. Tenker på mammaen hans som egentlig ikke ønsker å ha han i barnehage enda, men stoler sånn på oss, vi er jo så flinke her. Jeg blir uvel av tanken.

To barn slåss om en dukke, jeg må rope til de fra stellerommet der jeg står med en som skal ha ny bleie og han lille som henger i buksebeinet som gråter helt fortvilt og ser uforstående på meg. Jeg prøver å roe han ned men vet at det eneste som hjelper er kos. Men jeg kan ikke det akkurat nå.

Så smeller det. Et hyl uten like skjærer gjennom avdelingen. Jeg må ta med barnet jeg har på stellebordet uten bleie (heldigvis er hun ren) og kjenner hvordan den lille vennen i buksebeinet mitt mister grepet og går i gulvet (han går ikke enda). Det er en jente på 1 år som ligger på gulvet og hylskriker. En stol i dukkekroken er veltet. Jeg vet jo ikke hva som har skjedd, må bare gjette at hun har stått oppå den og ramlet? Flere av barna gråter hysterisk fordi jenta gråter. Ser ut på parkeringen, ingen foreldre i sikte enda. Ser at jenta blør fra munnen, sjekker tenner, ingen fare. Ser det er leppa og puster ut. Får trøstet litt.

Han på 9 måneder kommer krabbende, han har sluttet og gråte, bare lager noen stille lyder. Orker ikke mer. Lese?? En gutt på 1.5 år ser håpefullt på meg og strekker frem en bok. -Hjelpe meg! En jente på 2 kommer med en dukke som er vrang å kle på. -Kommer snart vennen sier jeg til begge to. Føler at jeg er på vippen til å begynne å grine selv. Jeg strekker ikke til, jeg VIL jo kose, lese, leke og synge nå! 3 bleier igjen. Får kledd på hun som er naken og skifter på de 3 siste, imens jeg står og hører på gråt og krangling og får ikke gjort noe.

Lander omsider på gulvet og blir overfalt av 9 barn som alle trenger meg nå. Jeg er så sliten at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare den siste timen, men jeg må bare holde ut. Leser, koser, synger og skifter dukkeklær, men helt uten entusiasmen jeg burde ha. Føler meg tom. Jeg elsker jobben min og barna. Vet at barna er glad i meg, trøster meg med tanken. Noen kommer. Det er den første mammaen som skal hente. Jeg tar på meg det falske smilet mitt som jeg er blitt veldig god til å bruke og forteller om en bra dag. – Har hun slått seg? Det er mammaen til jenta som falt. Dette burde JEG si først. Men hjernen min er tom. Føler meg dum og begynner å forklare. Det går fint. Hun er en avslappet mor, heldigvis for meg, idag.

Barna blir hentet en etter en og jeg står der med mitt falske smil. Det er tomt på avdelingen. Jeg faller sammen i sofaen og tenker at i morgen et det fredag. Da har jeg og kollegaen min klart en hel uke uten vikar…igjen.

Nå skal jeg hjem og prøve å strekke til for mine egne 3 barn noen timer før jeg får slappe av litt. Skal bli deilig. Får bare prøve å tenke på annet når den dårlige samvittigheten for at jeg ikke strekker til på jobb dykker opp. Dette er min hverdag.

Hilsen fra en sliten fagarbeider, 40 år.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s