#34

Heldigvis kjenner jeg ofte på at jeg i bunn og grunn har en veldig fin jobb, en jobb jeg er veldig glad i og som gir meg mye glede og mening. Men oftere og oftere gjør jobben min meg også sliten og oppgitt – fordi rammene er som de er. Jeg føler meg etterhvert utilstrekkelig, stressa og lei.

Jeg er ofte stolt og fornøyd med meg selv og kollegaene mine. Stolt «fordi vi fikk til denne dagen såpass bra – til tross for at vi var så få på jobb».

Jeg skulle så gjerne vært stolt og fornøyd med hva vi oppnår for, på vegne av, og sammen med barna – det som står så fint skrevet i rammeplanen og i årsplanen, og alt vi finner på og får til fordi vi har lyst, overskudd og mulighet. Og fordi vi har diskutert og reflektert sammen i personalgruppa slik at alle vet hva vi skal gjøre og hvordan vi skal gjøre det. Det er langt ifra sannheten nå. På min avdeling er det meg og en ped.leder til, og to fagarbeidere. 2 er for tiden sykemeldt. Vi er altså 2 faste voksne på 22 barn fra 2-6 år. Vi har vikar når det ordner seg – ofte flinke folk, men det er veldig ustabilt og vanskelig å jobbe i. Det skal avvikles noen feriedager, en del møter, foreldresamtaler. Og vi trenger pausa vår mer enn noen gang, men sliter med å avvikle de.

Vi har ikke sjans til å klare å se alle sammen, gi nok omsorg og kjærlighet, trøste, hjelpe de på do, ordne næringsrik og fristende mat.. Ja lista er lang. Mine visjoner og tanker om hva hverdagen skal fylles med er bare en utopi sånn som rammene er nå – vi pusler sammen puslespillbitene hver eneste dag så godt det går, men det mangler alltid noen brikker. Det er uforsvarlig.

Alle på min jobb er omsorgsfulle, profesjonelle, anerkjennende supermennesker – gode til å få til mye på en gang og jobbe for flere. Vi prøver så godt vi kan, vi strekker oss så langt det går, men vi kan ikke trylle. Overskudd – tjah.. Strikken ryker snart.

 

Jeg som pedagog får skrekkelig dårlig samvittighet av å gå på møter som jeg blir innkalt til – som er en viktig del av jobben min, og jeg får ofte dårlig samvittighet av å gå hjem fra jobb når vakta mi er slutt. Sånn skal det ikke være, men jeg vet det er det for mange.

 

Det verste er de dagene når mine egne barn er sjuke, eller jeg selv er dårlig, for «hva med alle de andre barna og kollegaene mine på jobb…?!» Jeg vet jo godt selv hvordan det er å stå igjen på jobb da – det er bare å brette opp armene, ta på smilet og finne fram ekstragiret, så får man til det meste. Men det er ikke alt som blir like pedagogisk riktig, selv om man er pedagog!

 

Hvorfor jeg får dårlig samvittighet, og bretter opp ermene og står i det? Fordi jeg jobber med mennesker. Små og store. Jeg jobber først og fremst med og for de små menneskene – BARNA – som jeg ønsker at skal få alt de trenger! Og det er mitt ansvar!! Barna skal lære seg å bli den beste versjonen av seg selv, for når de går ut av barnehagen skal de være trygge små mennesker som vet at de er gode nok. Godt rustet for skolen og for resten av livet. Jeg har en viktig jobb!!

 

Derfor må jeg også – som rollemodell og barnehagelærer – være den beste versjonen av meg selv når jeg er på jobb! Og for å klare det – hver dag, trenger jeg faktisk bedre rammevilkår enn de vi har nå.

 

Ny pedagognorm som vi nå får fra august – det er en god ting det! MEN voksentettheten er viktig den. Gode vikarer er bra, bedre grunnbemanning er mye bedre. Stabilitet og trygghet er det viktigste i et barns liv. Vi trenger FLERE ansatte – dvs. flere fang, armer, øyne, ører og hjerter i barnehagene!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s