#36

Jeg gruer meg. Det er søndagskveld, jeg har en klump i magen. Den neste uken er vi fullt bemannet en dag. Jeg gruer meg til ettermiddagene. Jeg gruer meg til å være brannslukker. Til å ikke ha nok tid til å trøste 1-åringen som slår seg, til å ikke være på forhånd i konflikter, til å ikke ha tid til å ta seg av både den som slår et annet barn og den som ble slått, eller bitt. For jeg vet det ikke går. Selv om vi er 3 ansatte på 9 1-åringer den neste uken, vi er innenfor normen som skal komme, som de fleste barnehager allerede følger. Vi er heldige som vanligvis er 4 ansatte.

Men selv om vi er 3 eller 4 ansatte, gjelder det ikke hele dagen. Det gjelder noen få timer av dagen. Når det på ettermiddagen kommer 4 bleier som må skiftes etter mat, etter tidligvakten har dratt. Når man sitter igjen med 8 1-åringer. Kanskje er man heldig og et barn har fri, da blir det bare 7. Hva gjør man, hvordan prioriterer man?
Man setter seg ned på gulvet, for å ha oversikt, helst midt på gulvet, så man ikke er for langt unna noen barn. Man følger ekstra med på noen barn som kan være raske med å slå, med å bite, med å slå med leker. Det er 3 barn man må følge ekstra med på. Man må også passe på barna som klatrer på stoler, det vil egentlig si alle barna. De elsker å klatre! Men jeg må ta de ned med en gang, jeg kan ikke passe på 4 barn som vil klatre samtidig. Døren til garderoben er også spennende. Det er moro å åpne døren og løpe i gangen! Alle vil gjerne det. Så jeg må passe på døren også.
Når jeg sitter der på gulvet, med 3 barn på fanget og føttene, føler jeg en klump i magen når jeg ikke egentlig er oppmerksom på barna på fanget. Jeg følger med på 2 barn som leker sammen, men som raskt kan havne i konflikt. Jeg ser på et annet barn som går målbevisst mot døren, eller mot stolen. Jeg vet jeg snart må reise meg igjen. Og vet at etterpå må trallen med mat bli tatt med på kjøkkenet.
Jeg har dårlig samvittighet, ovenfor barna. De fortjener at jeg har min fulle oppmerksomhet på det de vil fortelle meg, det de vil vise meg, om vi sitter og leser bok. Men ofte har jeg ikke mulighet til det. Jeg må følge med på alle, jeg kan ikke risikere at et barn blir bitt uten at jeg får stoppet det så raskt jeg ser det, at et barn faller ned fra stolen uten at jeg enser det. Jeg ønsker en barnehage som gir det beste til barna, hele året, hver dag, hele dagen. Som bygger opp barna, som støtter dem, som ser dem. Som har tid til dem. Ikke en barnehage som av og til føles ut som oppbevaring av barn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s