#38

Vi kler av oss klærne i garderoben og datteren min er i full gang med lek, hun har fått øye på gule gummistøvler som tilhører ei annen. Mens hun leker, så rydder jeg litt i boksen hennes. Jeg forsøker å tenke hva hun trenger av klær og utstyr, jeg mister litt konsentrasjonen rundt hva som foregår i enden av gangen.

Jeg får litt angst og panikk, hører flere barn som gråter. Og i mitt hode tenker jeg at i dag er det en sånn dag hvor ting ikke går på skinner eller i dag er en sånn dag hvor det ikke er nok voksne på avdelingen, til å ta seg av alle de små som ikke har det greit. Her står jeg og egentlig vurderer om jeg heller skal ta med datteren min hjem. Hvordan skal de voksne ha tid til å ta imot henne, når de allerede har hendene fulle?

Datteren min har ikke tid til å vente på meg, så hun går i forvegen ned til avdelingen hun tilhører. Jeg stopper opp og ser at hun banker på vinduet, men ingen åpner døren for henne. Jeg nærmer meg døren og gir min datter et smil, dette er et smil jeg egentlig ikke føler jeg har inni meg, men jeg må ta meg sammen for henne, slik at ikke min bekymring smitter over.
Når vi kommer inn på avdelingen, møter jeg en voksen som sier hei, men som ikke har tid til å si hei til min datter, det er en bleie han skal skifte, kunne ikke det ventet noen sekunder? Den andre voksne er i full gang med påkledning av utedresser og alt som følger med, hun har allerede et barn på fange som tydelig signaliserer at han ikke vil ut. Jeg ser desperasjonen i hennes ansikt, og jeg kan ikke noe annet enn og føle sympati, hvordan skal hun klare og passe på 9 andre barn mens det stormer inn flere som også har behov for å bli sett? Jeg tilbyr meg å hjelpe henne, skal jeg kle på min datter? Ja, hadde vært flott om du hadde giddet det, svarte den voksne, men så ser jeg en usikkerhet hos henne; Hvis jeg skal kle på min datter i garderoben, og hun kler de andre i avdelingen så vil det ikke være noen til og ta seg av min datter ute… Dette behøvde ikke jeg eller hun å snakke om, for begge forsto at det ikke går an, så jeg setter meg ned på huk og tar farvel med datteren min. Leveringen gikk ikke som planlagt, hun sier tydelig ifra med kroppsspråk at hun ikke vil være her i dag. Den voksne som allerede har et barn på fanget, forsøker etter sin beste evne å ta henne i mot selv om det allerede var et annet barn som hadde behov for henne der og da.
Jeg setter meg inn i bilen med den følelsen av at jeg har forlatt mitt barn til det uvitende – fikk hun sitte på fanget til hun kjente seg trygg nok? Hvorfor var det bare én voksen på avdelingen med 9 andre småbarn på 1-2 år? Dette er ikke greit og ikke minst er det uforsvarlig at en voksen skal være alene med så mange små barn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s