#40

Jeg jobber som pedagogisk leder på en småbarns avdeling med 3 voksne og 9 barn. Men i virkeligheten er det mer som 2 voksne og 9 barn. Eller faktisk, i mange situasjoner, 1 voksen og 9 barn. Mandag denne uka har jeg tidligvakt. Klokka 8 kommer en av mine medarbeidere på jobb og er dårlig. Hun får time hos legen og kommer ikke tilbake. Hun er sykmeldt ut uka. Den andre medarbeideren min kommer klokka 9, hun er også små dårlig, men holder heldigvis ut dagen, og sammen klarer vi å få dagen til å gå. Mye brannslukking blant barna, til tider høy puls og lite harmoni. Jeg får ikke tatt plantiden jeg har krav på, og får heller ikke gått på et møte jeg skulle vært med på. Tirsdagen kommer, jeg har seinvakt og kommer klokka 9. Vi er heldige og har fått en vikar for hun som er sykmeldt, men etter 14.30 er vi bare to. På ettermiddagen må jeg først rydde kjøkkenet og min medarbeider er da alene med alle 9 barna. Etterpå må hun skifte bleier, mens jeg da blir alene med 8 barn. Når vi så er ferdige med alt, er barna urolige, de løper frem og tilbake og skriker og skråler og øser hverandre opp. Det er jo naturlig når det ikke er nok voksne til å sette seg ned med dem og hjelpe dem inn i god lek. Vi blir enige om at vi må dele oss i to rom for å skape bedre lekemuligheter. Vi merker at støynivået går ned og barna begynner å finne roen. Jeg setter meg og bygger med barna, men plutselig merker jeg en lukt. Oi, en bleie må skiftes. Men jeg er alene, hva gjør jeg? Jeg blir nødt til å bryte opp leken og lukke opp døra til det andre rommet. Jeg gir beskjed at jeg er nødt til å bytte en bleie og at hun må se etter barna imens. Da jeg kommer inn igjen er barna høyt og lavt (igjen). Vi deler oss igjen. Etter ti minutter skjer det samme. Jeg må åpne døra og si at jeg må bytte enda en bleie. Og leken blir brutt opp enda en gang. Da klokka er 15.30 skal medarbeideren min gå for dagen, og jeg er da alene med 7 barn som ikke er blitt henta ennå. I tillegg får jeg inn 3 barn fra en annen avdeling der siste medarbeider går 15.30. Jeg er så sliten at jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut den siste timen. Da dagen (endelig) er over og jeg sitter hjemme i sofaen, da kommer tårene jeg har holdt inne hele dagen. Den dårlige samvittigheten for at dette ble enda en av de dagene der jeg følte meg mislykket og utilstrekkelig. Enda en dag der jeg ønsker meg langt vekk. Enda en dag der jeg tenker på hvilket yrke jeg heller skulle hatt. Jeg blir ikke gammel i denne jobben #uforsvarlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s