Så kommer en forelder som skal hente barnet sitt, et barn jeg har hatt en samtale med den dagen om hjemmesituasjonen deres. Dette må jeg informere forelderen som kommer om slik at de er forberedte når barnet kommer hjem. Jeg kan ikke ta forelderen med meg noe annet sted enn til lesekroken, delvis avskjermet slik at ingen kan høre det som sies. Samtidig har jeg øynene på ett par toåringer som har kappløp og de to ansatte som rydder og prøver å gjøre det greit på avdelingen før de drar.

Jeg forteller hva vi har snakket om, følelser og krangler. Så kommer den ene ansatte inn etter at hen allerede er en halvtime på overtid og sier at hun må dra. Ekstraressursen er der fortsatt. Forelderen har et behov for å forklare situasjonen for meg, den som egentlig er kjent for meg, men jeg har vært litt mye borte i det siste så jeg får en oppdatering. Jeg viser forståelse for at det er en vanskelig situasjon, men beroliger med at samtalen i dag var udramatisk og god og at det handler om å la barna få sette ord på sine opplevelser og tanker når det skjer omforming i hjemmet. Øynene til forelderen fylles med tårer, men akkurat da har de to som kappløper krasjet med hverandre og ekstraressursen er opptatt med noen andre barn. Jeg gir forelderen en klapp på skulderen i beste mening og ser hen inn i øynene og sier at jeg er nødt til å hjelpe disse toåringene men at vi heller må snakke mer om dette senere.

Jeg brenner så for foreldresamarbeidet. Jeg vil så gjerne ta denne samtalen akkurat nå fordi det er akkurat nå det trengs. For barnets skyld og for familiens skyld. Jeg vet at jeg kan dette her, jeg fikk en A i nettopp temaet «barn i vanskelige situasjoner og samarbeid med hjemmet». Det hjelper allikevel lite å kjenne at man har kompetansen til arbeidet med barna og foreldrene deres når ettermiddagene er et lappeteppe av mennesker som skal få endene til å møtes slik at det er en viss oversikt over hvem som er hentet og at ingen barn er borte eller skader seg.