Jeg kommer på jobb kl. 8:00. Tidligvakt (S) har allerede tatt imot 11 barn, de har spist frokost og nå leker barna i grupper på ulike rom. Det er tilsynelatende rolig.

Så ringer seinvakta og gir beskjed om at ho har syke barn og må bli hjemme. Heldigvis har vi en styrer som kommer snart og som kan hjelpe til. Så går det fem minutter og styrer ringer. Ho er syk og må bli hjemme. Jeg gir beskjed om at seinvakt er borte og at jeg må ringe til vikar. Jeg får beskjed om å ikke gjøre dette. Det er vikarstopp i kommunen, som er eieren vår.

Jeg legger på, barn nr. 18 kommer og jeg tar imot. Mamman ser seg rundt og spør etter de andre voksne. Jeg gir beskjed om at det er kun meg og S på avdeling. Hun nikker, smiler og lurer på om jeg har fått tak i vikar. Jeg benekter dette og gir beskjed om at vi ikke får lov.

Hun ser storøyd på meg.

Jeg beroliger henne med at vi samarbeider med den andre avdelingen. Hun rusler ut. På den andre avdelingen er det 10 små barn, alle har kommet, tre voksne er sammen med dem. To av barna er litt hanglete, men ikke helt syke. De trenger mer oppfølging. Litt lengre tid på fanget, ved skift og ved leggetid. Ved matbordet, ved påkledning og i leken. Dem burde vært hjemme, men…

Ergo er samarbeid med dem ikke mulig. Jeg ber dem ringe foreldrene og si at barna er syke, dem kvier seg.

Det ringer, jeg tar telefonen. Det er fra PPT, de vil gjerne diskutere et barn. Jeg sier beklager, jeg har ikke tid. Hun argumenterer for at tid er essensielt i denne saken, jeg er enig, men jeg har ikke tid. Jeg forklarer situasjonen. Hun legger på.

Vi samler alle barna til en samling med S. 3 barn får lov å bli på lekerommet. De har en flott lekerutine i gang og medbestemmelse er viktig i vår barnehage. Jeg har med noe utkledningstøy som jeg mener vil utvikle leken videre, jeg tar på meg en av hattene og skal til å gå inn til dem, men…

Jeg hører et dunk og gråt fra avdelingen. S roper og jeg løper inn. Et av barna har dunka nesa i naboens hode og blør neseblod. Jeg trøster, vugger barnet i armene til det stopper å gråte. Jeg tar en kald klut og legger på nesa, tørker blod, tårer og snørr. Hun smiler når hun ser hatten jeg har på, som jeg hadde glemt. Barnet kommer seg raskt og vil være med på resten av samlingen. Jeg tørker av meg det verste av blod og snørr fra genseren og går mot lekerommet. Jeg omstiller meg til lek.

Det roper fra den andre avdelingen, mitt navn. Jeg snur og tusler inn. De har målt det ene syke barnet til 39 under armen. Ring, sier jeg. Mor og far jobber en time unna. Jeg tar barnet med meg på pauserommet, der jeg setter opp vinduet og gir barnet kaldt å drikke. Barnet har en tendens til feberkramper og jeg vil prøve å holde temperaturen nede. Barnet sovner raskt på fanget mitt og jeg ser mitt snitt i å ringe administrativ virksomhetsleder i kommunen for å be om å sette inn en vikar. Hun tar telefonen og jeg snakker lavt for å ikke vekke barnet.

Hun roper og er sint, på meg. Jeg skjønner ingen ting og kommer heller ikke til. Hun roer seg litt ned og forklarer at jeg har vært illojal mot arbeidsgiver og at jeg vil måtte svare for meg overfor ho, styrer og andre (som jeg ikke oppfatter hvem er). Jeg blir helt stille.

Hun forklarer: Du fortalte at dere var en for lite og at dere ikke får lov å sette inn vikar.

Jeg spør: Ja, kan jeg sette inn vikar, trudde det var vikar stopp?

Virksomhetsleder: Nei, du kan ikke sette inn vikar.

Jeg: Jammen, hva har jeg gjort galt da?

Virksomhetsleder: At du har fortalt det til foreldrene.

Jeg: Hæ? Mener du jeg skal ljuge for foreldrene?

Hun blir stille. Så blir ho sinna igjen.

Virksomhetsleder: Det er da rart, de andre barnehagene i kommunen klarer fint en dag uten vikar når noen er borte. Er det slik at DU ikke klarer å gjøre jobben din?

Jeg forsøker å gi et lite bilde av formiddagen som har vært. Men hun vil ikke høre. Jeg blir sint, men har et sovende barn på fanget. Jeg forklarer at jeg aldri kommer til å ljuge for å dekke over dårlig økonomi og feil prioritering fra politikere. Om det er illojalt, så får jeg heller være det.

Virksomhetsleder: Da kan du få sparken.

Jeg: Ja ha – så spark meg.

Virksomhetsleder: Truer du meg?

Jeg: Ehhh, det er vel du som truer meg med sparken fordi jeg påpeker at det vi gjør her i dag er uforsvarlig. Jeg vil ha en e-post av deg NÅ at det er du som har det hele og fulle ansvaret om noe skulle skje. Får jeg ikke det, så ringer jeg vikar.

Virksomhetsleder: Du får ingen e-post og ingen vikar. Nå skal jeg i et veldig viktig møte. Ha en fin dag.

Jeg er stum. Forbannet og stum!

Det syke barnet blir hentet og jeg forklarer at dårlig allmenntilstand betyr hjemmedag. Mor er helt enig og beklager. Det er mat og S går for å ordne det. Barna fordeler seg på grupper og rom. Ingen får lov å gå inn til de tre som fremdeles leker. Jeg verner om leken deres så godt som jeg kan. Går fra gruppe til gruppe for å holde oversikt.

Fine lekerutiner er etablert, takk og lov for at vi har jobbet med lek i flere år. Det «redder» oss nå. Barna smiler og er glade. Vi spiser. Jeg tar med meg et fat med ferdig påsmurte skiver, jeg vet at T ikke vil ha smør og S kun vil ha salami. Tar med drikkeflaskene også. Jeg banker på og sier med lekestemme: Hallo, jeg regner med at Brannmann Sam og gjengen hans har brukt opp all energi. Her er det servering til de modige brannmenn. Jeg serverer maten elegant på gulvet. Barnas øyne skinner, de elsker når de slipper å bryte leken helt. Dessuten, sier jeg med mørk stemme, så er det problemer ute. Det har blitt en flom (det er vår og vannet står 10 cm. i mye av barnehagens uteområde) ute og det trengs brannfolk der ute. (Jeg reder grunden for at de skal ut etterpå, vi har ikke mulighet til å ha en gruppe alene inne)

Alle tre ser på meg med alvorlige øyne. Og T sier kjekt: Da er det jammen godt dere har oss. (Dem vet å samarbeide, dem vet at vi er bare to voksne). Jeg snur meg bort i det en tåre triller og jeg sier halvt til døra og halvt til barna: Dere er så fantastiske, alle sammen! Alle humrer bak meg og hiver innpå mat. E roper etter meg med smil i stemmen: Det var fantastisk mat…

Jeg tørker tårene og gjennomfører måltidet. Påkledning må skje kun med en voksen, i og med at en voksen må ut. Det er greit, vi må bare bruke tid. Selv om noen barn skal trene på å kle på seg selv, G heller ikke idag har lyst til å ut, P glemte å putte tissen skikkelig ned i do og tisser ut truse, bukse og fleece, så går det veldig bra.

Jeg tar meg sammen for ikke å sukke litt oppgitt når Y, yngstesnuppa, for 15 gang har kastet alle blyantene utover gulvet. Noen barn rydder opp sammen med henne. De formaner med en vennlig stemme om at ho ikke kan gjøre det og setter blyantene høyt opp. Så tar de tre og kler på yngstesnuppa og sender ho ut. Selv bruker dem nøyaktig 3 minutter på å få på seg klærne. I farta ut gir jeg dem hver sin hatt, og sier at det er flomhatter. De ler og tar på seg hver sin over luene. I det dem er ute av døra er dem i lekerutinene sine…

Jeg smiler. Sistemann er ute.

Jeg og S blir enige om å ikke ta pauser. Takk for forståelsesfulle kollegaer. Jeg sier hun kan ta seg 10 min på benken og det gjør hun. Får i seg et par skiver. Jeg har spist ved måltidet. De andre kommer ut og vi er 20 barn ute, noen sover. Barna leker godt, men jeg tar telefon og ringer vikar.

Vikaren har jobbet lenge hos oss og kjenner både barn, foreldre og oss. Hun kommer i løpet av 15 min. I samarbeid med den andre avdelingen tar vi alle pause. Jeg tar med resten av lekesakene jeg har hatt med meg og smyger meg inn i leken til Brannmann Sam. De har gått litt i stå og kjeder seg litt. Jeg tar på meg rollen som butikkmedarbeider og selger klær til dem. Leken er i gang igjen, de kler av og på seg, går ut og inn av roller. Så er en ny lek i gang.

Jeg er i utkanten og observerer, skriver ned i notatboka som vi alltid bærer på baklomma. Jeg har tid til det nå, vi er tre på jobb. Så ringer telefonen.

Det er virksomhetsleder som lurer på hvordan det går. Jeg svarer som sant er at jeg har satt inn vikar. Det blir stille, så er det ikke lengre stille. Jeg får beskjed om at jeg vil bli trukket i lønn, deretter vil det bli opprettet en personalsak og deretter vil jeg få store problemer.

Jeg tar stille imot. Et barn faller og slår seg, jeg er den nærmeste. Jeg sier jeg må legge på. Hun raser videre. Jeg legger på og trøster. Virksomhetsleder ringer tilbake og lurer på om jeg spikka hakka gal. Jeg svarer ikke, er bare helt stille en lang stund. Hun kjefter og står på.

Så svarer jeg: Hør her, si meg gjerne opp. Men da skal jeg love at i dét jeg får oppsigelsesbrevet eller et brev fra personal om at jeg er illojal, så kommer ting til å eksplodere. Da ringer jeg først advokat, deretter foreninga, deretter er det TV 2, NRK, Dagbladet, VG og lokalavisa som får en telefon. Jeg kommer til å ringe foreldre, rådmann og alle politikere i oppvekstutvalget og fortelle MIN historie og jeg skal være helt klar på at min lojalitet er hos barna, alltid!! Den siste halvtimen etter at vikar kom, har vi fått tatt pause, jeg har fått gjort en lekejobb og observert og dokumentert. DET er jobben min, den skal jeg få gjort på skikkelig måte. Ha en fin dag, jeg har ikke tid til å snakke med deg.

Jeg er redd, hjertet mitt hopper nesten ut av brystet mitt. Jeg kan ikke miste jobben, jeg har to skolebarn. Jeg føler meg liten, tråkket på og sint. Jeg rister det av meg, jeg er på jobb. Dagen går. Jeg blir over 20 minutter fordi ingen av barna er henta, jeg vil ikke la vikaren være alene. Jeg ble aldri oppsagt, eller fikk et brev fra noen. Men følte heller aldri tillit igjen, hverken til styrer eller eier.