#51

«Han trenger å leke i små grupper på 2-3 barn». Kommentaren fra PPT kverner i hode etter dagens møte. Jeg vet at barnet trenger støtte og hjelp i mange situasjoner i hverdagen for han kommer til stadighet i fysiske konflikter. Barnet har ikke impulskontroll, og det kan rett og slett være skremmende for andre barn. Hvordan skal jeg dele 21 barn på 3 ansatte i små grupper? Mens jeg har vært på møte har mine to pedagogiske medarbeidere vært alene med samtlige 21 barn. Selv om PPT selv formidler at barnet trenger ekstra støtte, er det helt umulig å få spesielt mye ekstra ressurser. Barnet har ikke «store nok utfordringer», men jeg opplever at dette først og fremst er en økonomisk aspekt. Det aller meste skal gjøres innenfor det ordinære barnehagetilbudet. Det blir særdeles vanskelig for samtlige barn. Hva med barnet som ikke leker fordi han strever med å forstå lekekodene? Hva med jenta som trenger ekstra språkstimulering? Hva med gutten som har det litt vanskelig i en periode fordi foreldrene går fra hverandre? Hva med jenta som alltid «klarer seg», er stille og forsiktig, har ikke hun rett på oppmerksomhet? Med så mange barn på avdelingen blir det til tider snakk om prioriteringer, og det er et stort etisk dilemma å vurdere hvilke barn som skal få din støtte og oppmerksomhet. Alle barn har rett på å få omsorg, oppleve glede, oppmerksomhet, trygghet, støtte og veiledning. I tillegg til at vi er 21 barn på 3 voksne, er det jo også slik at vi ikke er det gjennom hele barnehagehverdagen. Personalet i barnehagen går i vaktsystem, jeg skal delta på teamledermøte, møter med andre instanser, plantid, vi skal passe andre avdelinger som har avdelings møte osv. Jeg regnet på hvor mange voksne vi var i gjennomsnitt pr time, og vi var da i underkant av 2 voksne pr time i gjennomsnitt. Og det er før uforutsette hendelser som sykdom, ansattes barn som er syk, legetimer, begravelser osv.

Etter sommeren skiftet jeg avdeling til en småbarns avdeling med 12 små barn og 3 ansatte. På nytt kjente jeg på dilemmaet om å prioritere. Små barn har helt grunnleggende og primære behov som mat, søvn, omsorg, trøst, støtte, trygghet og tilgjengelighet. Jeg opplever at barna til tider kjemper en kamp om å få sitte på fanget. De skal for første gang være uten sine primære omsorgs personer over en lang periode, og i tillegg må de forholde seg til mange andre barn. Som barnehagelærer med fordypning i småbarnspedagogikk, vil jeg uten tvil anbefale maks størrelse på barnegruppene spesielt for de aller yngste barna. I en barnegruppe på 9 barn er det 36 relasjoner innad i gruppen, men hvis du øker med bare 3 barn vil antall relasjoner nesten doble seg opp til 66 relasjoner. Den internasjonale barnefaglige organisasjonen ZERO-TO-THREE har kommet opp med en rekke punkter for kvalitet i arbeid med barnehagen. Et av punktene er at det skal være passende voksentetthet og gruppestørrelse. Det hevdes at for at barna skal knytte relasjoner til voksne er det viktig å begrense antall personer de små barna må forholde seg til. I forrige uke satt jeg på gulvet sammen med barna på avdelingen min. Jeg prøvde etter beste evne å få med meg barna i lek og læring, men barnas behov i denne situasjonen var en helt annen. Barna trengte meg som omsorgs person, som en tilstedeværende voksne, og ikke minst som et tilgjengelig fang. Jeg hadde et barn på hvert fang, ett på leggen og et sittende i mellom meg, mens barna klamret seg fast, krøp nærmere og kjempet for å få best tilgang, å få trygghet og omsorg. Dette er dessverre ikke et enkelt tilfelle, men noe som ofte er en realitet. Jeg opplevde også en lignende situasjon når fire barn var lei seg samtidig, og jeg sitter på gulvet mens jeg gynger frem og tilbake, prøver forgjeves å gi min omsorg, tilgjengelighet og kompetanse til samtlige fire barn, men uten å lykkes. Min kollega fortalte meg at tidligere i uken hadde hun vært alene med 11 småbarn i sove tiden når jeg var på teamledermøte. Jeg har selv opplevd å stått alene med 18 store barn sammen med en vikar. Er dette forsvarlig? I barnehagen er vi alt for flink til å si «det går fint, vi klarer oss». Nå er det nok!

Jeg frykter at en bemanningsnorm uten finansiering ikke vil føre til endringer selv for oss som ikke følger normen nå. Med mulighet for dispensasjon, i tillegg til at det ikke er krav om bemanning gjennom hele dagen, frykter jeg at det vil bli mange dager hvor barnehager ikke lever opp til normen. Når vi har vært 3 voksne på 12 småbarn, har vi fått inn vikar dersom det er en voksen borte. Jeg frykter at det ikke vil bli satt inn noe vikar ved sykdom uten finansiering, og at det i mange dager vil bli lik bemanning som nå. De aller yngste barna og barna som har ekstra utfordringer, er barna som er mest sårbar. Vi er nødt til å sørge for at disse barna får hjelp til til deres utfordringer, og ansvaret ligger sentralt hos politikerne.

Tanken om at jeg håper det er barn som har fri i dag har slått meg flere ganger, og det er helt forferdelig. Det er et sitat som for meg oppsummerer krav om bemanning. «Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne». På vegne av barna krever vi en bemanning som skal gjelde gjennom hele barnehagedagen og til enhver tid – også ved sykdom. Vi krever at det bevilges penger til finansiering av normen, og at muligheten til dispensasjon fjernes. Uten disse endringene, vil det føre til at loven ikke har noen innvirkning i praksis. På vegne av barna krever vi at dere gir oss mulighet til å ta i bruk vår kompetanse og erfaring, og gi oss muligheten til å oppfylle kravene rammeplanen setter til oss. På vegne av barna krever vi at dere hører på våre historier, og tar ansvar for å sette en stopper for en #uforsvarlig

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s