#53

#Uforsvarlig

«Nå klarer jeg ikke mer» tenker jeg. Denne tanken våkner jeg med stort sett hver eneste ukedag. Den dårlige samvittigheten fra gårsdagens arbeidsdag henger fortsatt igjen i både kropp og sjel. Hvor mye mer dårlig samvittighet kan jeg klare å bære?

På min nåværende arbeidsplass er jeg på en avdeling med 5 voksne og 17 fantastiske barn. De er i alderen 1-3 år og jeg er oppriktig glad i dem alle sammen! Hvert eneste barn betyr noe spesielt for meg, og jeg gjør mitt ypperste for at de skal ha det trygt og godt i barnehagen. Jeg er en omsorgsperson, det betyr at jeg elsker å passe på barna rundt meg og sørge for at alle har sine primærbehov dekket til enhver tid og at de føler at jeg er glad for at de er her.

Jeg er en omsorgsperson, jeg har et stort og mykt hjerte. Det betyr også at jeg kan være lett å utnytte og at jeg er lojal mot min leder og alltid sier de tingene som forventes av meg.

Når jeg utdannet meg lærte jeg at trygge barn blir til trygge voksne. Jeg lærte også at det viktigste en pedagog kunne gjøre på jobb var å se barnet, anerkjenne dets følelser og være et støttende stillas.

På min første arbeidsplass etter endt utdanning fant jeg raskt ut at virkeligheten var noe svært annet enn det som var beskrevet i bøkene.

Det tok ikke mange ukene før den dårlige samvittigheten begynte å slå rot inni meg. Skulle det være slik som dette?

14 små barn i alderen 0-3 år, meg, pedagogisk leder og to assistenter. «Hvor er den femte voksne?» husker jeg at jeg spurte en av mine første dager på jobb. «Hun sitter inne på kontoret. Team-leder er hennes rolle. Hun har primært ansvar for å være en veileder for pedagogene, ta seg av vaktlister og gjøre administrative oppgaver som blir gitt henne. Hun teller som vår femte voksne på papiret, men er svært sjelden på avdelingen. Hun har en fast aktivitet med en gruppe barn 1 gang i uken. Onsdager fra kl. 13.30-14.00.»

Jeg ble helt forskrekket, men holdt det for meg selv. Det var jo denne jobben jeg hadde ønsket meg så lenge, og jeg var jo helt nyutdannet. Studielånet måtte betales og jeg trengte en fast og god jobb. Inni meg tenkte jeg på alt jeg nettopp hadde lært på høyskolen. Hvor viktig det var med god voksentetthet og små barnegrupper, spesielt hos de yngste barna i barnehagen.

Det skulle ta mange år før jeg turte å ta bladet fra munnen. Helt til nå! Nå skriver jeg min #uforsvarlig historie, og jeg kjenner hvor godt det er å endelig få snakke om hvordan min jobb egentlig er.

I flere år har jeg følt at noe er feil med dette systemet, noe må være alvorlig galt! Jeg har så mange #uforsvarlig historier at det blir umulig for meg å velge ut bare en.

Et kort sammendrag over situasjoner jeg har observert/opplevd på  forskjellige arbeidsplasser er:

Barn som biter andre barn til blods. Ingen voksne tilstede for å forhindre det. Barn som går med bæsjebleie i over 20 minutter på grunn av personalmangel. Barn som holder på med bleieslutt blir satt bleie på fordi man ikke har kapasitet til å tørke opp eventuelle uhell. Barn som er så trøtte at de sovner med hodet på tallerkenen sin, må sitte slik til måltidet er over fordi man er alene som voksen, og ikke får hjelp. Barn som trenger å sitte på fanget og kose rett etter de er tatt opp fra vognen, men som heller blir satt på en madrass foran en skjerm fordi man er nødt til å prioritere bleieskift på de andre barna. Barn som har en utfordrende adferd blir fastspent i en stol fordi man ikke har kapasitet til å forklare og følge dette barnet rundt. Barn man har en bekymring for, som burde utløst en samtale med barnevernet og som aldri blir meldt fra om.

Dette er bare et lite utvalg av hendelser. Dessverre.

Det kan gå opptil 5 uker mellom hvert avdelingsmøte. Disse møtene er viktige for oss som jobber tett sammen på en avdeling. På disse møtene kan vi diskutere bekymringer for barn som kanskje sliter utviklingsmessig, eller bekymringer for et barn som har endret adferd og viser tegn til ubehag ved bleieskift og dukker opp med blåmerker på rare plasser. Løsninger i forhold til vaktlister, ukeplaner, prosjekter, samarbeid, lekegrupper, turdager osv. Foreldresamarbeid, forberedelser til foreldremøter og samtaler, møter med BUP og PPT, fysioterapi og Marte Meo veiledning og mange andre saker som vi ikke skal snakke om over hodene på barna.

Når møtene til stadighet blir utsatt på grunn av personalmangel betyr dette at viktige observasjoner, problemer og forberedelser ikke blir løst sammen som en gruppe, men at en av pedagogene blir sittende alene med alt ansvaret. Det er heller ikke greit.

Noen dager får man ikke tatt pausen sin. Og det er ikke fordi ledelsen nekter noen å ta pause, men samvittigheten stopper deg idet du er på vei ut døra og du VET at den voksne som blir igjen der alene mest sannsynlig kommer til å løpe beina av seg for å klare å hjelpe de 7 minste barna under måltidet. Passe på så de ikke setter noe i halsen og kveles, se til at de får smekke på før de begynner å spise, klare å smøre 7 skiver på under ett minutt så ikke alle begynner å hyle, hjelpe det barnet som ikke klarer å spise selv enda med å føre skiven til munnen, passe på så ingen barn får i seg noe de ikke tåler med mer.

Hvis denne ene voksne som er igjen med barna i tillegg er en ukjent vikar, så sier det seg selv at det ikke er forsvarlig å ta den pausen.

Samvittigheten spiser deg til lunsj! Så da går man der med rumlende mage, hodepinen kommer snikende. Har jeg drukket vann i dag? Vært på do? Jeg husker ikke, for her er det fullt tempo fra kl. 07.00 om morgenen og gjerne 8-9 barn er levert før klokka rekker å bli 07.30. Dette er sannheten.

Dessverre!

Jeg har lyst til å rope det ut til alle jeg ser: vi trenger flere voksne i barnehagen! Vi trenger full bemanning i hele åpningstiden! Ikke bare 4-5 timer midt på dagen.

Vi som arbeider i barnehagene trenger det, men aller mest trenger barna det! Flere armer som kan klemme, flere fang som kan være trygge å sitte i, flere ører som kan høre etter, flere øyne som kan observere og se når et barn mestrer noe nytt.

Det gjør noe med et menneske å gå rundt så lenge med dårlig samvittighet, redsel for at ulykker skal skje der DU er ansvarlig, konstant ha løgner klare til å servere foreldre som lykkelig uvitende kommer for å hente sitt barn den dagen. Å skjule at dere er for få voksne. Eller ikke ha noen forklaring når mor/far kommenterer at deres barn har bitemerker på armen og lurer på hvordan dette kunne skje uten at noen så det? Barnet må jo ha skreket og hatt det veldig vondt! Hvor var de voksne?

Det gjør noe med et menneske å ha ansvar for så mange små sjeler, på deres mest sårbare punkt i livet, og vite med hånden på hjertet at det du tilbyr dem overhodet ikke er godt nok. Den dårlige samvittigheten spiser deg opp fra innsiden og til slutt har man så lite lyst til å gå på jobb at man vurderer å brekke et ben, bare for å slippe.

Hvis ikke dette opprøret kan bedre situasjonen i norske barnehager så fort som mulig, blir jeg nødt til å finne meg en ny jobb. For jeg kan ikke leve med all denne dårlige samvittigheten og vite at jeg svikter disse barna hver eneste dag! Jeg vil ikke være ansvarlig for at de ikke hadde det bra i barnehagen når de vokste opp.

Bemanningen i norske barnehager pr. dags dato er #uforsvarlig!

Vis din solidaritet og skriv under på underskriftskampanjen, del artikler fra Barnehageopprør 2018 og Foreldreopprøret 2018 på Facebook

Opplys folk rundt deg om hvordan tilstanden er i norske barnehager!

Vi trenger all den hjelp vi kan få!

Gjør det for barna!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s