#58

Tirsdag ettermiddag får jeg beskjed om at jeg blir alene med avdelingen vår og naboavdelingen neste morgen, i en halv time før neste tidligvakt kommer.

Den andre 1-årsavdelingen med 9 barn blir bare to voksne neste dag, så de vil trenge hjelp gjennom dagen, og første vakten kommer senere.

Jeg forbereder meg selv på en hektisk halvtime, men tenker at det går alltid greit, og er glad for at jeg er forberedt på det.

Neste morgen er jeg som vanlig på plass 15 minutter før barnehagen åpner, og klargjør begge avdelinger. Før klokken er halv åtte kommer barn nummer 10 inn på avdelingen.

Jeg har to barn på fanget som syntes det var vanskelig når mamma eller pappa skulle gå på jobb, mens jeg prøver å ha overblikk over resten av barna som leker rundt på avdelingen.

Jeg ser at barnet som kommer inn holder godt om pappa, jeg smiler til barnet: Hei «Kaja»! Far prøver å sette ned barnet på gulvet ved siden av meg, og det begynner å gråte. Jeg sier i fra til de to barna på fanget at jeg må sette de litt ned på gulvet, for nå trenger Kaja å sitte litt på fanget. Far til Kaja finner en bil hun kan leke med før han setter henne på fanget mitt, gir en klem og sier ha det. Kaja gråter, og de to andre barna begynner også å gråte. Jeg starter med en sang mens jeg ser på klokken, nå er den endelig snart halv åtte.

Dette er heldigvis ikke en veldig vanlig morgen, men en morgen er for mye. Morgentimene og levering er en sår tid for de minste barna. Det er vanskelig når mamma eller pappa skal gå, og det er mange barn som trenger et fang og full oppmerksomhet ved levering, og en stund etter levering. Men de får ofte ikke den tiden de egentlig trenger. Når det kommer flere barn som synes det er like vanskelig, må de vente, man har ikke nok armer og fang til alle samtidig.

Samtidig har man flere barn rundt seg, som plutselig slår seg, som havner i konflikt med hverandre, som vil lese en bok, som trenger en hjelpende hånd på sklia.

Fra 07 til 08 er vi vanligvis to voksne på avdelingene, med som oftest altfor mange barn. Samtidig må en hente frokost, det kan komme bleier man må skifte, eller lignende. Hver dag vil man være på avdelingen med for mange barn.

Den lille halv timen, eller de 10 minuttene man er alene med mange barn føles mye lengre enn det er. Jeg venter på en dag hvor et barn ramler og slår seg skikkelig akkurat disse minuttene, hvor jeg må løpe fra altfor mange 1-åringer som må klare seg litt helt alene, og jeg ønsker ikke vente på at det skal skje!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s