#59

Kjære Sanner – og alle andre som er opptatt av Norges nåtid og fremtid.

Jeg sitter i bilen med høy puls og kokende topplokk. Den betalte delen av vakta mi var over for 20 minutter siden og jeg «tvinges» til å forlate arbeidsplassen. Jeg har gitt beskjed til de som er på møte at jeg reiser, og minner de om at det i praksis betyr at assistenten nå er alene igjen på avdeling med 17 barn, hvor minst fem skal skiftes bleie på nå, hvis de skal være klare til neste måltid. Med andre ord vil nå 16 barn ikke har oppsyn en stund. Assistenten vil heller ikke ha mulighet til å tilkalle naboavdelingen, da de straks også blir en assistent på 18 barn, mens pedagogen er i møte og den tredje i likhet med meg avslutter vakta. Jeg får beskjed om å reise, å betale meg for det kvarteret ekstra (som jeg likevel velger å bli) er nok ikke i budsjettet.

Slik kan virkeligheten se ut når man bruker en norm fra en tid med totalt ulike åpningstider i bhg, mye mindre barnegrupper og mindre personale med plantid.

Jeg hopper noen måneder tilbake.

Tenk, endelig ferdig utdannet! Endelig skulle jeg få muligheten til å bli kjent med og følge opp en strålende gjeng med barn hvor jeg skulle få utgjøre en forskjell! Teori skulle bli til god pedagogisk praksis av høy kvalitet og de intense diskusjonene og sterke følelsene skulle få reelle konsekvenser i form av en forbedring for de barna der ute!

Topp motivert, topp karakterer og topp engasjert!

Puh..for et slag i magen det ble. Hva var egentlig vitsen med alt vi lærte om smågrupper? Hva hadde skjedd med visjonene mine? Hvorfor fikk jeg ikke praktisert faget mitt?

Enda en ettermiddag slukner jeg på sofaen i utmattelse, jeg gav alt.

Jeg trøstet, løp, tok ut av vaskemaskiner, oppvaskmaskiner, tok telefoner, tørket neseblod, kasta søppel, lette, satte igang en lek, avbrøt lek, satt på plaster, ryddet, fikk et smil, støttet, lagde mat, vurdere å legge tilrette for noe, men viste at min vakt snart var over og at det ikke ville være noe tid til å spørre senvakt om det var greit. Jeg forsøkte å jobbe med språket til 11 stk. 3-4 åringer fordelt på to bord mens jeg delte ut varmmat alene, jeg sa nei til å lese en bok, så forventningsfulle blikk bli til sorgfulle, skuffede blikk, avbrøt en viktig historie fordi det dukket opp noe «mer akutt»..osv.

Ikke i dag heller strakk jeg til.

Jeg kjenner det stikke i hjertet når jeg kommer på lille Mattias (3 år) som hadde falt ned fra en stol og lå under bordet. Jeg kom fra plikter på kjøkkenet og fikk trøstet han. Så skjedde det noe annet, og på vei hjem kommer jeg på at jeg sa; «Mattias nå skal jeg bare gå å ta hånd om dette, også kommer jeg tilbake til deg.» «Dette» ble distrahert av noe annet akutt som endte opp med at vakta var over, og ikke før jeg var på god vei hjem husket jeg hva jeg hadde lovet Mattias.

Dette går ikke, jeg holder det ikke ut. Tre måneder ut i arbeidslivet med ny utdannelse tar jeg meg selv i å søke på nettet. I fanene står det: «Søknad Butikkansatt», «Søknad spesialpedagog» og «Utbrent»…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s