Tidligere jobbet jeg i en barnehage med 18 avdelinger. Det var organisert slik at 6 og 6 avdelinger var i samme lokaler; det som ofte kalles basebarnehage. 

Dette skulle visstnok være SÅ supert og effektivt. Effektivt var det jo, for eier som slapp å sette inn vikar fordi Det alltid «bare var å hjelpe hverandre på basen». 

Vi hadde altså 54 små barn samme sted, de fleste var 1 år. Skulle noen på kurs eller var syke måtte vi bare «hjelpe hverandre». 

Etter å ha vært 3 ansatte på hver vakt i 10 dager, så jeg opp. 

TRE stykker skulle altså ta i mot barn og foreldre om morgenen, og TRE ansatte skulle gi tilbakemelding på hvordan dagen hadde vært osv. når barn å ble hentet. Vi fikk beskjed av leder om å ikke si noe til foreldre, ikke «vise at vi var slitne», «husk å smile og vis at det har vært en bra dag.» Herlighet som jeg angrer på at jeg bare godtok tilstandene den gangen. Å si opp gjorde jo bare at nestemann fikk akkurat samme beskjeder og problemer.