#74

10 minutter En fersk historie fra i dag tidlig.

Jeg jobber som pedagog på en storbarnsavdeling. Rett før frokostmåltidet har vi alltid et morgenmøte der en fra hver avdeling møtes på personalrommet for å planlegge dagen. Det er et effektivt og kort møte på maks ti minutter. 

Vi er fjorten barn da min kollega forlater avdelingen for å delta på møtet. Idet hun går sier hun; «Ja, og jeg vet forresten hvorfor Stian gråter.. han finner ikke lokomotivet han lekte med da han kom. Jeg har prøvd å hjelpe ham å lete, men vi finner det ingen steder.» 

Stian har lagt seg hylende ned på gulvet, og jeg løfter ham opp, forsøker å trøste og sysselsette ham med noe annet idet to jenter, Lina og Sunniva ankommer med foreldre i garderoben. De ser glade ut. De er naboer og har tatt følge til barnehagen i dag. Jeg forlater Stian litt for å ta imot jentene. Lina har hatt noen fridager og Ida, en treåring løper ivrig i helene på meg ut i til garderoben. 

Gjensynsgleden er stor og Ida trekker med seg Lina inn i leken på puterommet. Da forsvinner Sunnivas smil. Hun ville jo leke med Lina! Hun gråter og vil ikke at mamma skal gå, så jeg må hjelpe til, ta Sunniva på armen og bære henne med meg bort til vinkevinduet vårt. Sunniva roer seg litt, og går inn til de andre på puterommet. 

Jeg hører at Stian gråter igjen, hjelper noen barn med en konflikt som oppstår i en konstruksjonslek med duplo, før jeg hører Alise si; «Sunniva har gått ut!» Etter en lynrask spurt ut hoveddøren kan jeg heldigvis konstatere at Sunniva står på innsiden av porten, og ikke har klatret over for å følge mamma, og at mammaen har hørt henne skrike og returnert til porten. 

Jeg kan ikke bli stående å prate, har ikke tid til dette barnet, denne mammaen, denne situasjonen, for jeg har femten barn inne på avdelingen som jeg akkurat nå ikke ser eller hører. Så jeg tar Sunniva raskt med inn.. føler jeg må ha virket uproff i mors øyne, og er litt usikker på hvor lenge Sunniva sto der ute før jeg kom.. var det ti sekunder eller tre minutter? Hadde hun klatret over gjerdet kunne hun vært ute i trafikken på under to minutter. 

Inne på avdelingen hyler fortsatt Stian. Og nå har Lina også begynt å gråte. Hun savner også mamma, sier hun. Jeg har tretten glade barn i lek, men tre som gråter. Høyt. Og det er noe med barnegråt.. den tar snarveien forbi det hjernen min vet om hvor mange armer jeg har, og går rett i nerven på meg.. og jeg føler meg så totalt utilstrekkelig! Jeg har ikke sjans! Jeg gir Stian en smokk. Jeg kan vente med frokostmåltidet til kollegaen min er tilbake, men når jeg nå hører at en konflikt er i ferd med å bygge seg opp inne på puterommet, bestemmer jeg meg for å avslutte leken og få alle til å sette seg til bordet. Det går fint, måltidene er lystbetonte. 

Barna finner matboksene i kjøleskapet, Sunniva finner sin og setter seg, Lina gråter stille mens hun begynner å spise. Jeg ønsker å få snakket litt med henne også. Flere av barna har noe på hjertet, og de har merket at jeg ikke har vært tilgjengelig for dem. Tuva vil vise meg neglelakken på fingrene, Anders vil fortelle meg at han ikke liker agurken han har fått i matboksen. Det roer seg i rommet, seksten barn på plass rundt bordet. Nei vent litt! Hvor ble det av Sunniva? Hun må ha løpt ut igjen. Hvordan kunne det skje? Jeg løper ut og henter henne inn for andre gang, heldigvis på innsiden av gjerdet nå også. Kommer inn med henne akkurat idet min kollega kommer tilbake fra morgenmøtet. Det har gått nøyaktig 10 minutter. 

Men man skal jo ikke være 1 voksen på seksten barn? Neida, men selv om vi har tre voksne i grunnpersonalet på denne avdelingen, er vi ofte i situasjoner med kun en voksen med hele barnegruppa. Både tidlige morgener, sene ettermiddager, og hver gang det skjer noe mens en av oss er på pause eller i et møte. Alt fra bleieskift til skrubbsår, samtaler med foreldre ved henting/ levering, mattilbereding, legging av barn som skal sove. Dette er sånn det fungerer når personalet er friske og fulltallige på jobb. Ved sykdom blant personalet er det langt flere av disse situasjonene der man kun er en voksen med en skokk barn. 

Kanskje er det morgenene og ettermiddagene som er det tristeste. At vi ikke har nok voksne til å gi alle barna en god start på dagen, og at vi ikke har nok voksne til å gi barna den nærheten de trenger når de er slitne og trøtte mot slutten av en lang barnehagedag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s