#egentlig – fortelling 6

Det er august og det er tilvenning. Vi på småbarnsavdeling har 6 nye barn, av 15 totalt. I tillegg har vi 2 nye ansatte. Heldigvis går det bra for noen av disse barna, men 2 stykker er utrolig lei seg, over lengre tid. Så mens vi går rundt og bysser, trøster, mater, forsøker på å legge, trøste litt til, trille og kose litt mer, hver ansatt med hver to barn i fanget, skal jeg og de nye kollegaene bli et team. Vi er nødt til å samarbeide tett om barna, sammen med foreldre, men hvordan i all verden er det mulig når vi så vidt rekker å meddele de andre at vi skal på en liten dotur..? Hvordan kan vi ha gode samtaler med foreldrene, mens man har gråtende barn rundt låret? Hvordan kan vi være et sted der barna kan lade opp litt i løpet av dagen, når de ansatte aldri har jobbet sammen før? Hvordan skal man som team kunne utfylle hverandre, når det aldri er tid for opplæring, teamdanning og organisering av samarbeid? Barnegruppen har økt til 15 små og 5 ansatte, for å kunne betale de ansatte bemanningsnormen krever. Det er konsekvensen av denne normen. Det er lengre køer for bleieskift, de ansatte sjonglerer med pauseavvikling, møtevirksomhet og «hvem var det igjen som snakka med mamma til Barn X?». Tenk at du er 1 år, og er vandt til å være i et rom med en håndfull andre, maks. Hvordan er det å være 8-9t med 19 andre, hver dag?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s