#egentlig – fortelling 14

I dag, kl 14.35, etter at tidlig vakt dro hjem, sto jeg alene i garderoben med 14 2- og 3-åringer som skulle kles på. Ull og regnklær, votter og støvler, hele pakka. Vikaren som var sammen med meg denne dagen (og som var helt ny på min avdeling) hadde jeg sendt ut for noen måtte hjelpe til å passe barna på en annen avdeling som manglet folk. Følte meg som en fabrikkarbeider som skulle pakke varer før de ble sendt ut i den store ukjente verden. Når skal barna få lov til å prøve selv? Når skal barna oppleve ro og føle seg trygge? Når skal barna få oppleve et godt samspill med de ansatte? Når skal barna få lov til å føle mestring når 14 av dem har bare én ansatt som kan veilede dem og hjelpe til?

En kommentar om “#egentlig – fortelling 14

  1. Elin sier:

    Kjenner meg så godt igjen i denne følelsen! Når skal vi kunne gi barna den tiden de trenger til trygghet, og ikke minst muligheten til å prøve selv.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s