#egentlig – fortelling 16

Jeg elsker å jobbe i barnehage. Barnas undring, nysgjerrighet, glede og tillit gir meg utrolig mye. Men etter 10 år som ansatt i barnehage er jeg nå ferdig og jeg ser meg ikke tilbake igjen. Det er trist for meg og det er trist for barna. Men jeg orker ikke mer, nok er nok! Jeg er ferdig med kronisk høye skuldre, hodepine og høy puls gjennom hele arbeidsdagen. Dårlig samvittighet for alle de gangene jeg har vært nødt å avvise et barn fordi jeg ikke har nok kapasitet til å se alle, de gangene jeg mister tålmodigheten og ikke klarer å romme alle de ulike barnas behov og følelser. Jeg er lei av at jeg ikke får sove fordi jeg vet at i morgen venter nok en dag der jeg ikke klarer strekke til. Lei av å ha vondt magen og bli syk av stress. For å bli syk, det er det siste man vil, når man vet hvor store konsekvenser det har for de andre ansatte og barna.

«Går det bra med deg?» En femåring ser på meg med bekymra blikk. Jeg prøver tar meg sammen, smiler og svarer «Ja, så klart». Men femåringen ser at jeg er sliten og vil hjelpe meg med å rydde av bordet etter måltidet. Barna burde ikke trenge å bekymre seg for hvordan de ansatte har det, men barna merker godt at de ansatte er utslitte. De merker det når arbeidsmiljøet er dårlig, at de ansatte har oppgitte stemmer når de får vite at X er syk igjen og det ikke blir satt inn vikar. Det er ikke optimalt når de ansatte må gjennomføre planleggingen over hodene på barna, fordi de ikke har tid til møte.

Klokka er 12 når brannalarmen går. Jeg er alene på småbarns-avdelingen med 7 barn. To sover og resten er våkne. Jeg tar et sovende barn under hver arm og de fem siste må gå ut i snøen i sokkelesten. Heldigvis falsk alarm. Pedagogen har pause og den tredje ansatte er sykemeldt på tredje uka. Vi fikk vikar i går, men i dag måtte vi klare oss med å være to. Om en time går pedagogen som har tidligvakt hjem. Det betyr at jeg blir alene med syv små barn i nesten fire timer. Nå er det bare å bite sammen tenna, for i løpet av disse timene skal det dekkes på bord, barna skal spise, maten skal ryddes bort og det skal skiftes bleier på alle. Jeg føler lettelse over at to barn er syke i dag. De andre avdelingene hjelper meg når det trengs, men ikke uten sukk og frustrasjon, fordi de igjen må avlyse planlagte aktiviteter for å hjelpe til. Når foreldrene omsider henter barna, må jeg ta meg sammen for å ikke vise hvor sliten jeg faktisk er og jeg lyver når de spør om hvordan dagen har vært. Jeg forteller om brannalarmen og sier at det gikk bra, men jeg forteller ikke at jeg var alene på avdelingen og at jeg egentlig har lyst å gråte fordi jeg er så sliten.

Dette er bare noen eksempler på hverdagen i barnehagen. Det holder ikke med lovfestet bemanningsnorm når den ikke tar hensyn til de reelle arbeidsoppgavene vi som ansatt i barnehage har. Noe må gjøres med bemanningsnormen nå!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s