#egentlig – fortelling 21

Klokken er 12, og pauseavviklingen har startet. Jeg er alene ute med femten barn. De resterende tre barna på avdelingen sover i vognskuret. Den andre ansatte som ikke er på pause sitter sovevakt. Jeg ser en gutt på tre år med blanke øyne og en lippe som dirrer. Han gjør alt i sin makt for å holde fasaden. Da jeg tar treåringen på fanget og spør hva som har skjedd begynner tårene å renne, og han forteller at «ingen vil leke med meg». Hjertet mitt brister. «Det hjelper ikke at du gjør noe heller, de slutter å leke med meg med en gang du har gått. Og noen ganger så bare leker de med meg fordi de føler at de må». Hjertet mitt knuser.
Som pedagog vet jeg hva jeg må gjøre for å støtte barnet inn i leken, hva jeg kan gjøre for å bidra til at han blir en mer attraktiv lekevenn. Men dette krever rom til at jeg kan sitte ned i leken sammen med han – tid og rom som jeg ikke har. For samtidig ser jeg ett barn som har falt av sykkelen og gråter, ett barn som biter ett annet, og ett tredje som roper at hun trenger hjelp til å gå på do. Med bare to hender strekker jeg ikke til.

Hvem skal man hjelpe? Den lille gutten som i en alder av tre år allerede har blitt offer for utestenging, og begynt å miste troen på at noen kan hjelpe, eller alle de andre kritiske «småbrannene» spredt i hele uteområdet?

Som menneske vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s