Våre barn må få det de trenger – gjennom hele åpningstiden!

2017 ble jeg endelig utdannet barnehagelærer og jeg gledet meg sånn til å begynne å jobbe på en småbarnsavdeling hvor jeg hadde fått jobb. Etter bare tre måneder som pedagog, kjente jeg store smerter i nakke, skuldre, korsrygg, samt en trykkende hodepine som aldri gikk vekk, uansett hva jeg prøvde på. Jeg har vært sykmeldt i flere perioder, men i mars 2019 var det så ille at jeg ikke klarte å jobbe mer. Grunnen til disse plagene var at jeg strakk meg altfor langt, langt utenfor arbeidsevne og kapasitet, fordi jeg så at de små barna trengte mye mer enn bemanningsnormen gir. De trenger personale som ser og møter dem, ansatte som har kapasitet til å vie sin oppmerksomhet og tilstedeværelse til alle når de trenger det og som kan gi dem den omsorgen de kjenner hjemmefra.

Tenk å begynne i en barnehage som 1åring, fra å være med én til to ansatte, istedet for ni andre småbarn og tre ansatte, som de ikke er vant med. Se for deg at de har maks seks, minimum tre dager på på tilvenne seg til den nye tilværelsen. Stressnivået øker med 100% iløpet av kun to uker. I alt dette skal de bli trygge på de andre ansatte og barn, og det er mye utvikling som skjer i de første tre årene.

Jeg opplevde å sitte med fem 1-åringer på fanget samtidig, fordi jeg var alene på avdeling og alle var utrygge og trengte trøst. En annen gang, gikk brannalarmen av på hele huset da jeg var alene med syv småbarn, hvorav tre var 1-åringer som ikke kunne gå, midt på vinteren. Jeg måtte stappe barna oppi to vogner og kjøre dem ut i full fart. Dette skjedde 8:45. Mellomvakta kom ikke før kl 9. Heldigvis var det ikke brann på ekte. Da kunne det gått rimelig galt for oss alle, og jeg hadde stått ansvarlig.

Jeg ga alt av meg selv fordi jeg ikke synes det er forsvarlig at det kun skal være tre voksne pr avdeling, med alle krav vi må utføre, i alle praktiske gjøremål hverdagen har å by på.

Nå er jeg snart 26år og har vært sykmeldt i et år, både 100-50% vekselsvis. Jeg er langt fra frisk, men kommer ikke til å søke om AAP for da mister jeg mye av inntekten som for det meste går til regninger og behandling. Jeg gruer meg til å måtte jobbe igjen, men det blir fint å kunne være med barna igjen før sommeren.

Til høsten må jeg trappe ned til en annen stilling og jeg er fortvilet og lei meg for at jeg ikke kan jobbe med det jeg elsker, fordi man ikke prioriterer å gi tilstrekkelig med midler til enten flere ansatte og/eller mindre barnegrupper. Jeg er lei av å høre politikerne skylde på kommunene og fordelingen av midlene. Vær så snill og bedre situasjonen for barna og vi som jobber med dem. Vær så snill å redde fremtiden, for det er ikke i skolen det starter, men i barnehagen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s