#sidet – Historie 4

Bemanningsnorm i barnehagen, hurra!
Eller, vent … «Stortinget har vedtatt en ny bemanningsnorm og en skjerping av pedagognormen. Bemanningsnormen stiller krav om minimum én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år. Skjerpet pedagognorm innebærer minst én pedagogisk leder per 7 barn under tre år og minst én pedagogisk leder per 14 barn over tre år. Barnehagene må innfri ny bemanningsnorm innen 1. august 2019, og pedagognorm innen 1. august 2018.» Utdanningsdirektoratet.
I mine øyne er dette en vits. Jeg har jobbet over 20 år i barnehage, og opplever at det aldri har vært verre. Barnegruppa er større. Åpningstida er lengre. Barna er yngre når de starter i barnehagen. Oppgavene er flere, og kravene større. Bemanninga er den samme. Skjerpet pedagognorm er viktig og bra, men i realiteten blir bemanninga mindre, da det går bort mer tid til planlegging og møter, arbeidsoppgaver som gjør at vi får mindre «hender» i jobben med barna. Og hender er det vi trenger. Hender, øyne, ører, og ikke minst hjerter som så inderlig ønsker det aller beste for disse små.

Vi trenger nok bemanning gjennom hele barnehagedagen for å kunne se og forstå hvert enkelt barn, for å kunne møte dem med respekt og la dem medvirke i sin egen hverdag, for å kunne ivareta alle de ulike behova i ei barnegruppe, for å kunne gi dem nok trygghet og omsorg til å kunne leke og lære. I min barnehage (hvor kravene til bemanningsnorm og pedagognorm er oppfylt) og på min avdeling, er alle voksne stort sett tilstede mellom kl. 09.00 og 14.00, det vil si fem timer i løpet av en dag. De fleste barna er her mellom åtte og ni timer. Men altså, mellom kl. 09.00 og 14.00 skal det avvikles pauser, det er planleggingstid for alle (ikke bare barnehagelær og pedagogisk leder), vi har avdelingsmøter og møter i lederteamet, vi har foreldresamtaler og møter med andre instanser. I tillegg til dette skal det forberedes, ryddes og vaskes etter tre måltider (noe som medfører at en voksen er borte fra avdelinga ca 1 ½ time pr. dag). Hva sier det om barnehagens reelle bemanningsnorm gjennom hele dagen? I går var det null timer. Slik er det mange dager. Er vi heldige, kan det være 1-2 timer i løpet av en barnehagedag. For å illustrere dette kan jeg fortelle om da jeg hadde tidligvakt forrige gang.

Tidligvakt har egentlig vært min favorittvakt, det er det ikke nå lenger. Jeg våknet av vekkeklokka kl. 04.30, og kjente allerede da en klump i magen. Hvordan skulle jeg strekke til denne morgenen? Jeg jobber på ei avdeling med 12 1-åringer og fire voksne, og i dag visste jeg at minst tre barn hadde meldt behov for åpning kl. 06.45. Jeg visste også at Anne, som hadde sin andre uke i barnehagen skulle komme kl. 07.00, og at Bjørn, Christian og David alltid kommer tidlig. Kl. 06.15, en halvtime før åpningstid, er jeg på plass. Jeg vet alt om hva som må være klart og forberedt før man skal ta imot sju 1-åringer samtidig. Jeg plasserer sju barnestoler rundt bordet, sørger for at det er nok tutkopper og fat, jeg koker vann i tilfelle det er noen som skal ha grøt til frokost (for når de kommer så tidlig, rekker de ikke frokost hjemme), jeg sørger for å ha tørkepapir innen rekkevidde, og jeg skjærer opp litt agurk i ei skål (den kan være grei å ha som «bestikkelse» dersom noen skulle bli veldig utålmodig før neste voksne kommer på vakt). Jeg gjør avdelinga presentabel, skaper møteplasser, og legger fram leker som jeg vet barna liker. Tilslutt demper jeg belysningen, tenner lys og setter på rolig musikk for å skape en god stemning til barna kommer. Jeg rekker akkurat å puste ut med en kaffekopp, og tenke gjennom hvilke barn som har størst behov for å sitte nærmest meg, for selv om alle vil, så må jeg faktisk prioritere.

Kl. 06.45 kommer nydelige små ettåringer inn på armen til mamma eller pappa, en etter en kommenterer fornøyde foreldre den fine stemningen. «Så trivelig dere har det». Jeg tar på meg mitt roligste smil, nikker og svarer at «ja, her er det rolig og trivelig, vi skal riktig kose oss i dag». Kl. 07.10 sitter jeg rundt bordet med sju ettåringer: En er sulten og roper etter grøt, mens den andre trenger hjelp med yoghurten sin. De andre fem klarer seg fint selv, og spiser maten sin etter at jeg har delt opp brødskiva i fine små biter. Jeg har allerede bedt til høyere makter om at ingen må finne på å bæsje før neste vakt kommer, så det gjør de ikke … i dag.

Denne morgenen går strålende, men dette er ikke en selvfølge. Jeg kunne like gjerne hatt tre gråtende ettåringer i fanget, to bæsjebleier, foreldre som hadde behov for å gi viktige beskjeder, fått en telefon om sykdom i personalet, slik at det hadde vært nødvendig å ringe etter vikar. Og oppi alt dette skal jeg se og bekrefte hvert enkelt barn, jeg skal lese deres signaler og tolke deres uttrykksmåter (de fleste har jo ikke verbalspråk ennå). Jeg skal sørge for at de får i seg mat og drikke, trøste dem om de gråter, skifte bleier, sørge for trygghet og omsorg, og ta imot nye barn og foreldre som kommer etter hvert. Jeg har to hender, to øyne, to ører, og et stort hjerte, men jeg venter veldig på at neste voksen skal komme på vakt. Og selv om denne morgenen ble superfin, gruer jeg meg like mye til neste tidligvakt, for jeg vet hvordan det føles å ikke strekke til. Og jeg vet at i denne jobben holder vi ikke i mange år til med denne bemanningsnormen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s