Barnehagedagen 2019

Tirsdag 12. mars markeres Barnehagedagen rundt omkring i landets barnehager med temaet «Jeg lurer på».

Det er mye vi i Barnehageopprøret lurer på også. For eksempel om ikke alle barn i alle barnehager er like mye verdt, siden normen ikke fullfinansieres. Og om 14 milliarder er en alt for høy pris å betale for at nesten 300.000 barn skal ha et tilfredsstillende antall ansatte rundt seg i barnehagehverdagen, når vi vet hvor viktig de første årene av et barns liv er for både videre skolegang og livet som kommer.

Bemanningsnormen er ikke bra nok, og dette markerer vi med å kle oss i noe rødt på Barnehagedagen ‼️ Vi håper du blir med oss på laget og gjør det samme, for det er sammen vi er Barnehageopprøret 💪🏻

Vi oppfordrer dere til å ta selfier med røde klær og poste dem i kommentarfelt og i statusoppdateringer denne dagen.

Hjelp oss med å spre budskapet ved å dele dette innlegget ‼️

500 historier

Kjære, kjære medopprørere!

Nå har #uforsvarlig– kampanjen holdt det gående i ganske nøyaktig 1 år.
På det året har vi sammen dokumentert intet mindre enn 500 historier om uforsvarlige tilstander i barnehagene.
Rundt halvparten av disse er sendt inn etter at bemanningsnormen ble innført høsten 2018.

For å kunne få et godt grunnlag til å kunne evaluere bemanningsnormen til våren trenger Storting og Regjering informasjon fra oss som er i barnehagene hver dag og som vet hvor skoen trykker.

Foreldre, assistenter, BUA, barnehagelærere, pedagogisk ledere, styrere og andre som har med barnehagebarn å gjøre: fortsett å sende inn dokumentasjon på hvilken innvirkning bemanningsnormen har i « din» barnehage!

https://docs.google.com/forms/d/1Eo8X5rOg_rOpuFlTHCFOnhHXBQU0GsAhhyFy-YyTX14/viewform?edit_requested=true

500

#93

imageJ9KMHBNB

Jeg har i lengre tid vært bekymret for bemanningen i barnehagen der mitt yngste barn går. Barnehagen er i en kommersiell kjede, og har etter pålegg fra eier utsatt og innføre en bemanningsnorm før august 2019. I tillegg har barnehagen åpent en time lengre en «normalen», noe som gjør at de må fordele de ansatte ut over dagen. Jeg har også registrert at det ikke nødvendigvis settes inn vikar, dersom en av de faste er borte. 

Flere ganger denne høsten har jeg levert og hentet i kaos. Det er få voksne (1-2) sammen med en stor barnegruppe småbarn der de fleste er under 3år. De ansatte gjør en enormt god jobb, men de er ikke mange nok! Det er ikke noe å utsette på verken assistenter, fagarbeidere eller pedagogene sin kompetanse, men det sier seg selv at de ikke strekker til når de er alene med en barnegruppe på 12, der 3 trenger trøst, to krangler, og jeg gjerne vil ha informasjon om hvordan dagen til min to åring har vært. 

Det toppet seg en morgen da jeg skulle levere og en stakkas vikar (heldigvis kjent vikar) var alene med 8 små barn, der tre av de gråt og trengte trøst, en var ferdig med å spise og flere ble levert og trengte å bli sett. Jeg ble for å hjelpe til så lenge jeg kunne, men måtte forlate mitt barn gråtende (noe som heldigvis er uvanlig) for å komme meg på jobb da to nye fremmede vikarer dukket opp.

Det forferdelig for meg å gå på jobb når jeg ikke kan være sikker på at barnet mitt har det bra i barnehagen fordi de ikke er nok voksne! Jeg har selvsagt tatt det opp med barnehagen, men det er lite de kan gjøre når eier sier nei. Noe må gjøres nå! Barna er fremtiden! Det koster samfunnet mye mindre å gi barna en god barndom i dag , en å reparere seinere! Bemanningsnormen som er vedtatt må styrkes og må gjelde hele åpningstiden, ved sykdom, kurs og planleggingstid!

#92

imageXGP6NSY0

Jeg vil skrive uforsvarlige historier så lenge det er nødvendig – til noen med makt og mulighet til å gjøre noe med dette, gjør noe! 

Jeg jobber på en avdeling med 35 barn og 5 voksne. 2 pedagoger og 3 assistenter/fagarbeidere. 

For det første så er 35 barn på ei avdeling, altfor mange barn på en plass. Jeg tenker at det ikke hjelper hvor mange voksne vi er, når vi har for få store rom til å dele dem opp i nok mange grupper. Ikke er vi voksne nok til det heller. 
Vi er veldig ofte bare 3 voksne på 30 barn pga møter, pauser, plantid, foreldresamtaler og sykdom. Jeg har flere ganger vært alene på 16 treåringer. Og blant dem er det flere som bruker bleier, har problemer med at de tisser seg ut og som trenger tett oppfølging med å gå på do. Denne kommentaren har jeg hørt mange ganger: “Du må bli med meg på do, for hvis ikke så hører du ikke meg…” 

Jeg vil fortelle om en dag. Regnet pøser ned og det er turdag. Avdelinga deles i to grupper som vanlig. Tre voksne inne med ei gruppe og to voksne med ei anna gruppe som skal på tur. En voksen (jeg) går ut med de 14 turklare barna, mens den andre voksne må på morgenmøte i 10 min. Når vi endelig er klare til å gå på tur klager to barn over at de er klissvåte på rompa, så våte at det gjør vondt, sier de. Vi ser på hverandre og bestemmer oss for å sende de to inn til den andre gruppa og ta med resten på tur. 
Vi er allerede sent ute, men vi må være tilbake til kl. 11, for da skal den ene pedagogen ha plantid. Vi rekker bare å gå en liten runde. Tilbake igjen er det mat på alle barna og pauseavvikling. Den andre gruppa skal nå ut, men gruppa som har vært på tur er klissvåte. Pedagogen går på plantid, vi er 4 igjen. En av de fire har ammefri og vi står igjen 3 stk og ingen har hatt pause. Barna klager på at de er våte og vi vil helst ta dem med inn, så den gruppa kan få være inne mens den andre gruppa er ute, men da får vi ikke tatt pauser. Vi får skiftet på to barn og må bare sende våte barn ut igjen. Det knyter seg i magene våre og den ene voksne snakker om å droppe pausen sin. 

Alle barn er ute, en har tatt pause og den andre har gått til pause. En er alene ute med 30 barn, mens den andre (jeg) er inne og hjelper barn på do og tar imot barn som er kalde og våte. Jeg klarer ikke sende dem ut igjen og tar inn hele gjengen som var på tur. Alle er klissvåte inn til trusa og alt må skiftes. Jeg er alene med 14 barn som trenger hjelp til å skifte alle klær, pluss noen barn som må på do og trenger hjelp til tørking og påkledning. 

To har hatt pause og vi går inn med alle. Alle er våte og trenger å skifte. Når alle 30 har kommet seg inn og er tørre, kan tredjemann ta pause. Vi klarte det i dag også. 

Jeg synes ikke denne hverdagen er grei. Det er ikke greit for små, uskyldige barn og det er ikke greit for oss voksne. Vi har snart ikke mer å gi. Jeg vil rope et stort HJELP! For nå vet vi ikke hva vi skal gjøre. Hva skal egentlig til for at det skjer en endring? Dette er omsorgssvikt og hadde et hjem vært i nærheten av denne omsorgen, hadde det blitt satt inn tiltak og i verste fall barna flyttet fra dette hjemmet. Det er ikke godt nok. Jeg synes det er så utrolig trist at det skal gå utover barna som skal vokse opp. De er flere timer i barnehagen enn de er hjemme, så 44det burde ikke være vanskelig å forstå at noe bør gjøres for å endre på det som er. 
Leser dere ikke historiene som blir sendt inn? Vær så snill, vi roper for barna som ikke vet bedre og ikke har noen stemme.

#91

imageXGP6NSY0.jpg

Jeg er barnehagelærer og pedagogisk leder for en barnehage som ikke oppfyller pedagognormen som liksom trådte i kraft i 2018, men som ofte har vikar ved behov. Men blant annet mangel på kjente vikarer gjør at det ikke alltid lar seg gjøre selv når vi prøver, i tillegg til at folk blir akutt syke, skal på møter, må ha pauser, skal bli kurset, skal avspasere eller gå til legen etc. Og med god organisering og stå- på- vilje går det jo «helt fint» å mangle en voksen eller 2… 

Bare det at jeg er dritt lei av å organisere dagene for å få dagene til å i det hele tatt gå rundt, ikke for at det skal være best mulig pedagogisk tilbud til barna! 

F.eks når det sludder og er 2 våte, kalde grader og ungene fryser og klager og vi febrilsk prøver å holde dem ute litt lenger, fordi vi vet at det ellers blir kaos i garderoben og inne fordi vi mangler en voksen, så vi må vente- til møtet med PPT er ferdig, pausen er ferdig, til førskolegruppen er ferdig, til en fra den andre avdelingen kan organisere sin avdeling slik at de kan være en mindre en stund for at vi skal få hjelp…. 

Eller når det mangler en seinvakt og en avdeling må rydde og avslutte slik at barna kan sluses inn på en annen avdeling- selv om de lekte kjempefint og blir avbrutt i sin aktivitet bare for å komme inn på en annen avdeling der de knapt får orientert seg før de blir hentet, selv om de er små og utrygge, selv om det allerede er mange nok barn til den voksne som har senvakt på den avdelingen, selv om de gjerne avbryter leken til de barna som var på avdelingen før de kom… 

Eller når vi må få unna pausene og må velge mellom å være en voksen mindre mens barna spiser lunsj, slik at mulighetene for samtale og fine måltider blir mindre, eller i garderoben, men da blir det fort voksne som trer på barna klær i kaoset, i stedet for at de får prøve selv- jeg kan jo alltids fortelle et eventyr når måltidet går mot slutten, da klarer vi kanskje holde dem ved bordet litt lenger mens en voksen legger sovebarna- det hjelper på organiseringen og de fleste barna liker eventyr- det er litt dumt for han med maur i rumpen og ikke minst for hun med så lite norsk språk, men det blir hvertfall praktisk overkommelig for oss voksne… 

Eller når planen om små lekegrupper må utsettes, igjen, for vi er jo bare to og den ene kan jo ikke være med resten alene- så da må barnet med spesielle behov være i en alt for stor gruppe barn, igjen, det går jo greit, bare at jeg ser at barnet ikke får med seg noe og hvis jeg klarer å få barnet interessert i leken kommer det fort et annet barn til meg, og da mister det første barnet interessen og sklir ut. 

Men vi overlever hvertfall dagen… 

Vi organiserer og organiserer for at vi skal komme oss gjennom dagene og når jeg organiserer for grunnbemanningen er det ganske så stramt og hektisk og kan til tider føles som vi ikke strekker til og ikke klarer å gi barna det tilbudet de trenger og fortjener. 

Hvordan tror dere da det føles når vi er enda færre voksne på jobb?

#90

imageXGP6NSY0.jpg

Tanker fra en personalmamma.

I snart 12 år har jeg jobbet i barnehage og tre nydelige barn har jeg fått under denne tiden.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått ha mine barn i verdens beste barnehage som jeg har vært med på å forme. Vi har formet barnehagen vår og vært en stabil kollegagjeng.

Vi har vært så stolte over barnehagen vår og jeg har vært så stolt over å være barnehagelærer. Jeg hadde jo verdens beste jobb. Jeg var en profesjonell leker som støttet barna i lek og var trygg i det jeg gjorde.

Men jeg merket tydelig at belastningen ble tyngre og tyngre etter hvert som årene gikk. Det har gradvis vært mer og mer krav og mer arbeidsoppgaver. Støtte til barn som trengte hjelp pga ulike utfordringer kunne vi se langt etter som årene gikk. Jeg husker i begynnelsen av min karriere at vi søkte og fikk spesialpedagoger og støttepedagoger ved behov. De siste tre-fire årene har jeg ikke sett noe til noen av disse, uansett hvor grundige vi skriver søknad. Tidlig innsats. Hva er det egentlig spør jeg? Noe vi skal gjøre i barnehagen selv får jeg beskjed om, men hvilke ressurser skal vi bruke på det? Vi er allerede presset nok.

Jeg har ikke de siste årene fått gjort den jobben jeg elsker. Jeg er ikke lengre en pedagog føler jeg. Jeg er en husmor som i tillegg har fått noe lederansvar, og det vi driver er egentlig ikke lengre en barnehage, men en type barnepark.

Ja, «barna mine» får omsorg. Men pedagogiske opplegg og den støtten som de trenger i leken, det får de ikke. Vi er nå 17 to – og treåringer på 4 voksne. Og vi strekker ikke til i hverdagen. Når alle er på jobb, så går det ok. Men hvor lenge er vi det da i løpet av en dag? Ikke mange timene.

Hvis noen skal ta ut avspasering eller noen er syke så får vi ikke alltid vikar. Heller sjelden. Da er vi 17 barn og 3 voksne. Det er nesten umenneskelig.

Vi ble nylig kjøpt opp av en stor barnehageeier som vokser hurtig. Før vi ble kjøpt opp hadde vi stillinger på topp. En fantastisk ordning som gjorde at hvis noen var syke eller avspasering skulle bli tatt ut, så var det et kjent fjes som kom inn. Disse stillingene er tatt vekk. Så nå må vi bare håpe at den personen som kommer fra vikarbyrået er dugelige. Noen av dem er magiske, jeg hadde ansatt de lett på dagen. Mens andre trenger og fortjener opplæring. Noe jeg ikke har tid til dessverre.

Jeg får ikke brukt meg og min kompetanse lengre. Så jeg må dessverre ut av dette yrket. Jeg er i gang med en videreutdanning, og jeg må være så ærlig å si at jeg teller månedene til jeg har fått en ny kompetanse og kan komme meg vekk fra dette kjøret som er i barnehagen. Jeg er samtidig sint på meg selv. Jeg burde vært med og sloss, jeg burde stått på krava, gått i tog, tatt med barna mine til regjeringskvartalet. Men jeg orker ikke, jeg er for sliten og jeg vil bare vekk. Heldigvis har jeg personer rundt meg som har kampånden og sloss. Jeg digger de så høyt.

Tilbake til rollen som personalmamma. Jeg er ikke stolt lengre, for vi er ikke lengre verdens beste barnehage. Pedagogikken vi har bygd opp prioriteres ikke lengre og mine kollegaer og venner er slitne. De er for slitne. Og jeg var så stolt før..

Instinktet mitt sier, ta jenta din og løp. Men hva skal vi gjøre da? Tror ikke de andre barnehagene er så mye bedre dessverre. Flere dager på jobb har jeg klumpen i magen, for JEG VET hvordan det er for barn i barnehagen. Jeg grubler og får høye skuldre i hverdagen. For ser de henne? Får hun støtte i lek hvis hun trenger det? Ser de et av mine viktigste mennesker? Hvordan er det for henne å forholde seg til nye voksne titt og ofte på grunn av sykdom i personalet?

Jeg hadde ikke disse bekymringene før med mine to eldre barn. Jeg var trygg på at de hadde det bra. Jeg har fått nok og noe må gjøres. En bedre bemanningsnorm må på plass NÅ.

#89

image0WPR4ZG8

Det er desember. Mange spente barn. Mange forventningsfulle barn. Det skal være en magisk tid for barna, med rampenissen, adventssamling, lucia, nissefest, julegavelaging, baking osv. 

Vi er 4 ansatte og 24 barn på avdelingen. 12 av disse er 3 år. I går hadde vi en ansatt som er sykemeldt og en som hadde ferie. Vikarbyråene var helt tomme så vi fikk bare en vikar ( heldigvis en vi kjenner fra før av). Jeg var i går ute alene med 10 barn på 3 år. Etter lunsj var jeg og min kollega en periode inne med disse barna alene. I løpet av dagen fikk disse barna 1 ansatt sammen med seg i 2.5 time den dagen. Er det forsvarlig? 

Det er mange bleiebarn og avdelingen er knotete lagt opp slik at jeg måtte prøve å få med meg « urokråkene» inn på badet ved hvert bleieskift slik at det ikke skulle oppstå så mange konflikter. 
Jeg gikk hjem den dagen og hadde ingen energi. 
Dette har holdt på lenge nå og jeg er på bunn. 
Er det slik det skal være å jobbe med disse fantastiske små barna? 
Er bemanningen tilstrekkelig når man ikke har tid til å gå på do? 
Eller tid til å ta lunsjpauser? 

Jeg pleier å få gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjør av barn, foreldre og kollegaer. 
Jeg elsker i utgangspunktet jobben jeg har men jeg har kjent de siste årene at jeg stadig tenker jeg skulle byttet jobb til noe som ikke krevde så mye av meg personlig. 
Jeg hører stadig andre pedagoger si akkurat det samme.