#88

image0WPR4ZG8

Vi vet på forhånd at denne dagen kommer til å være mot barns beste.

Vi vet at bemanningsnormen ikke vil bli overholdt i det hele tatt denne dagen. Avdelingen består av 24 ekvivalenter, i alderen 2-3 år. I realiteten er det 14 barn.

Vi er to pedagoger og to barnehagemedarbeidere, alle med et glødende engasjement for barna. Denne dagen er ikke engasjement og stå på vilje nok – det vi mangler er hoder, hjerter og fang.

På forhånd vet vi at ene barnehagemedarbeideren er sendt på heldagskurs i snakkepakken, og vi setter pris på kompetanseheving. En pedagog er sendt på kurs i Truegroups fra kl. 09.00 og kommer ikke tilbake før kl. 12.30. Begge i regi av kommunen. Flere i barnehagen har dratt på tilsvarende kurs, så det er hver avdeling for seg selv – ingen hjelp å hente noe sted. Vikar har vi spurt om, men fått nei. (Til tross for at kommunen på kurs med utdanningsforbundet har formidlet at det gis vikar ved kurs i regi av dem, noe som i følge lederen i barnehagen ikke er formidlet til barnehagene).

Jeg kommer på jobb 08.30, da har allerede barnehagemedarbeideren vært alene med barna i en time. De aller fleste barna er på plass, de kommer tidlig og blir hentet seint hos oss. Vi er to ansatte gjennom lek inne, garderobesituasjon, utelek, garderobesituasjon, bleieskift, måltid og legging. Og så ut igjen med de barna som ikke sover. Det går i ett med å prøve gi barnet som nylig har blitt storebror oppmerksomheten han trenger, han synes endringene hjemme er vanskelig og trenger ekstra omsorg. Gutten som ofte kommer i konflikter trenger ekstra oppfølging og at vi hele tiden er på forskudd. Så er det barnet som har slitt med stamming, som helst ikke skal oppleve for mye indre uro, da stammingen kan lett komme tilbake. De stille forsiktige barna, de barna som trenger språklig stimulering, som slår seg, skal på toalettet, kanskje noen bæsjer mens vi er ute, da må en av oss inn. Alle har sine behov for voksenstøtte, til lek, veiledning i konflikt, bare en trygg hånd å holde i. Vi klarer ikke være like tilstede, til tross for brennende engasjement.

Når pedagogen kommer tilbake fra kurset kl. 12.30, får den ene pause, den andre etter det. Vi er tre ansatte fram til kl. 15.00, så er vi to igjen – med full barnegruppe. Så går jeg fra jobb en halv time på overtid kl. 16.00, da er vi en igjen, ca. 1/3 av gruppen er hentet da.

I løpet av dagen har vi aldri vært fult bemannet slik som dagens bemanningsnorm sier. Vi er tre av fire i 2,5 timer, men om vi trekker fra 1 t pauseavvikling for to av oss som nå hadde behov for litt alenetid og pust i bakken, er vi nede på 1,5 timer med tre ansatte på jobb. Siste pedagogen fikk pausen sin i reise mellom kurs og barnehage. Hun jobbet også over denne dagen, med 45 minutter.

Denne dagen har ikke barnehagen vært en pedagogisk institusjon, men en barnepark. Denne dagen kan mobbing, utfrysing, konflikter og skader ha skjedd uten at vi har fått det med oss. Denne dagen har ikke alle barn blitt sett i den graden de burde.

Hadde det ikke vært for personalets fleksibilitet hadde ikke dagen gått sammen en gang. Og det er den tanken jeg ofte sitter igjen med, barnehager landet over drives forsvarlig ofte på grunnlag av de ansattes fleksibilitet og stå på vilje, det er ikke bemanningsnormen som skal se så fin ut på papiret som skal ta æra for det. Denne gangen var bemanningen langt under det som kan betraktes som forsvarlig, den var #uforsvarlig!

Politikerne vifter med et dokument som skal ha revolusjonert bemanningen i barnehagen, når den i virkeligheten ikke har endret virkeligheten i det hele tatt for flertallet av barnehagebarn, og ikke er verd særlig mye mer enn papiret den er skrevet på. Foruten for barna, så er den virkelige verdien i barnehagen de som jobber der, og de (og barna) fortjener langt mer enn det de får. 

#87

imageZREGRLYZ

Det er midt på dagen og alle ansatte er på jobb. Vi er ute og 30 barn mellom tre og seks år myldrer rundt på uteområdet. Siden alle ansatte er på jobb, skulle man tro at vi er 5 ansatte ute sammen med barna, men neida. 

To er på møte og én gikk akkurat til pause, så ute er vi to ansatte på 30 barn. Det betyr en voksentetthet på 15 barn pr ansatt. (Pga logistikk ifht andre møter som skal avholdes senere er vi nødt til å kjøre pausene mens møter avholdes.) Så er det et barn som har vært uheldig og ikke rakk toalettet, slik at den andre ansatte som jeg er ute sammen med må inn og hjelpe barnet med fullt skift av alt fra undertøy til nytt regntøy. Så da står jeg der alene da, med 29 barn – altså en voksentetthet på 1:29. Hvor forsvarlig er dette?! 

Etter 15 minutter er de fortsatt ikke kommet ut, men jeg klandrer ikke den ansatte fordi jeg vet at det tar tid å skifte og jeg vet at barnet må ivaretas. For barnet kan det være nedverdigende nok å både tisse og å bæsje i buksa, iallefall når du er fire år. Før de kommer ut er det nok et barn som er uheldig og må inn og ha helskift, så jeg blir stående 30 minutter alene med ansvar for 29 barn. 

Man kan ikke sette på pause-knappen og få «still»-bilde slik som man gjør på TV, for dette er mennesker, dette er barn som lever livet her og nå. De leker og ler, de krangler og gråter. De trenger oppfølging, støtte og trøst, men det kan jeg ikke gi dem. Slik er situasjonen flere ganger i uken; vi er ofte alene eller bare to ansatte på de 30 barna. 

Hva gjør dette med barna? Og med de ansatte? Dette er alvorlig. På papiret følger vi bemanningsnormen, men det ser verken oss ansatte eller barna noe til. For bemanningsnormen viser sitt sanne jeg i det daglige livet på avdelingen og ikke gjennom svart skrift på et papir.

#86

imageHFH9IEEE

Denne episoden skjedde på avdelingen min forleden dag.

En ansatt på avdelingen var syk og vi fikk ingen vikar. Klokka var halv fire på ettermiddagen. Pedagogisk leder på avdelingen hadde gått hjem og jeg var alene. Det var 15 barn på avdelingen. Får plutselig øye på ei jente på 3 år som står i en stor dam av tiss. Hun har nylig sluttet med bleie og trenger litt påminnelser og oppmuntring til å gå på do. Idet jeg ser henne stå der i dammen går det opp for meg at det har jeg helt glemt. Har glemt å minne henne på det, min feil. Tempoet har vært så høyt, det har skjedd så mye. Jenta ser ulykkelig på meg og jeg sier beroligende «Dette går fint vet du! Vi finner bare noen tørre klær».
Idet jeg skal hjelpe henne bryter det ut tumulter et annet sted på avdelingen. Dette er to gutter på 5 år som krever mye veiledning fra voksne. De har et mangelfullt norsk språk og det blir fort konflikter og slåssing. Jeg må forlate jenta i tissedammen for å unngå at de to skader hverandre. Vil gjerne nøste opp i hva som egentlig har skjedd og hjelpe disse to guttene med å løse det på en ordentlig måte, men må straks det har roet seg nok, ned vende tilbake til jenta i tissedammen. Håper ingen har tråkket i tisset.

Hele tiden hører jeg en gutt rope navnet mitt gang på gang fra toalettet. Han trenger hjelp til å tørke seg. «Jeg kommer snart!», roper jeg tilbake. Tørker opp tiss, så ut i garderoben for å hjelpe jenta med å ta av seg det våte tøyet og legge det i pose. Finner frem tørt. Bekymrer meg for hva som kan skje inne på avdelingen. Igjen roper det fra toalettet. Går inn til han. Han ser på meg med store øyne og sier «Hvorfor tok det så lang tid?»  
Inne på avdelingen vil et barn ha hjelp med et puslespill. En annen spør om jeg kan lese en bok. En savner mamma og er lei seg. De to gutta bryter ut i en krangel igjen. Og jeg ser at under bordet ligger det masse matrester fra ettermiddagsmaten og oppvaskmaskinen må tømmes. Hun stille på avdelingen som vi voksne må være der og hjelpe inn i leken sitter for seg selv i en krok.

Like etter kommer det en far for å hente barnet sitt.
«Har alt gått bra i dag?», spør han og smiler.
«Alt har gått bra» sier jeg.

#85

imageR09O0B7T
I vår kommunale barnehage har den nye bemanningsnormen dessverre ført til en forverring av tilbudet. Det har ikke blitt tilført ekstra personale, og konsekvensen har blitt at småbarnsavdelingene slås sammen på morgen og ettermiddag når det er færrest på jobb. Det skaper kaos for barn, ansatte og foreldre og det er vondt å være usikre (og ikke kunne forberede barnet vårt) på hvor vi skal levere om morgenen, og hvor vi skal hente. Barna må forholde seg til så mange ulike, og det blir ingen rammer i form av trygge rutiner. Vi foreldre blir ofte igjen lenge om morgenen for å kompensere for dette kaoset..

 

#84

image9XT3BLCU
Årets brukerundersøkelse har gitt meg en skikkelig tankevekker. Ikke bare har vi blitt pålagt å flette inn fjorårets spørsmål i de obligatoriske foreldresamtalene for å fremstille barnehagen som helt fantastisk, men vi er også pålagt å «lyve» til foreldrene når det kommer til bemanning. Jeg grøsser bare jeg tenker på det.

På ledermøte forrige uke stilte jeg spørsmålet jeg har tenkt på lenge. Jeg sa det med en litt usikker tone, fordi underbevisstheten min visste nok svaret jeg kom til å få. «Hva tenker vi om å pushe foreldrene i den retningen at de gir oss dårlig score når det kommer til voksentettheten i barnehagen?». Jeg la til et lite smil på slutten. Hadde styrer og de fire andre pedagogene i rommet glemt å ta på seg rouge den dagen, hadde ikke det vært noe problem – temperaturen i rommet økte FORT. «ILJOJALITET MOT ARBEIDSGIVER», var svaret jeg fikk. Her var det ikke rom for diskusjon.

Jeg dro hjem med vond klump i magen. Og våknet med vond klump i magen. Var på jobb dagen etter i 7,5 timer med vond klump i meg. Og la meg igjen med vond klump i magen. Jeg har fortsatt vond klump i magen. Jeg tenkte på de 11 barna mine to kollegaer og jeg har ansvaret for mandag til fredag, så og si hver uke. Jeg tenkte på alle tårene jeg ikke får tørket, fordi jeg er opptatt med å tørke noen andres. Jeg tenkte på de tre ett åringene som ikke har fått den tilvenningen mandatet pålegger oss, eller de faktisk fortjener fordi vi ikke strekker til. Jeg tenkte på han på 1,5 år som bare gråter fordi han er så frustrert over at ingen har tid til å forstå han. Jeg tenkte på toåringen som har skreket seg gjennom sine to første måneder i barnehagen fordi hun ikke har forstått et eneste ord norsk – og ingen la merke til det. Så begynte jeg å tenke på klagingen på huset over at vi alltid er for lite ansatte på jobb, og diskusjonene om bemanningsnormen på pauserommet.

Jeg begynte å regne på det. Hvor mange timer i uka får barna oppleve oss tre (mine to kollegaer og meg) samtidig? For vi er tre voksne på elleve små barn – på papiret. I praksis er det noe helt annet. Barnehagen holder åpen 50 timer i uka. Av disse 50 timene er kollegaene mine og jeg sammen med barna samtidig i 8 timer! 8 av 50 timer! Tallet fikk meg til å falle av stolen. Om ikke det tallet skaper rom for å diskutere hva vi legger frem til foreldrene om voksentettheten, da vet ikke jeg. Hvis det å score høyt på brukerundersøkelsen står høyere enn å være med på kjempe om forandringer – da legger jeg opp som barnehagelærer.

#83

Der jeg jobber oppfyller vi pedagog-og bemanningsnormen, men det vil ikke alltid si at vi har den bemanningen vi skulle hatt. Det å føle seg utilstrekkelig og ha dårlig samvittighet overfor barna og foreldre fordi du vet du ikke klarer å trøste barnet, trygge ham, veilede og være tilstede. Med det varme blikket, og de varme hendene. Sånn situasjon befant vi oss i dag.

Da mellomvakten gikk 15.30, sto jeg der alene med ni små barn mellom 1 og 2 år. Det ene lille barnet på snart 2 år gråt og var utilpass.

Barnet trengte et fang. Omsorg. Det varme blikket. Trøst.
Det fikk barnet i mindre enn ett minutt. Da det oppsto en konflikt mellom tre barn på 1-1,5 år.

Det var ikke noen god følelse da dette barnet som var utilpass, ble hentet av sin mor, kl.15.55, å vite at det jeg hadde gjort i de 25 minuttene var brannslukning.

Fremdeles alene, med ni barn..

#82

Selv om bemanningsnormen er på plass hos oss, er det fremdeles slik at vi er underbemannet til tider.

Jeg vil trekke frem en episode opplevd for en ukes tid siden. En morgen var jeg «aleine» ute med 12 barn frem til kollegaen min kom seg ut på grunn av bleieskift. Og dette dreier seg om barn i alderen to og to-og-et-halvt år. Et av barna ligger og gråter uten at jeg får kommet meg til han, på grunn av konflikter mellom de andre barna. Når jeg endelig kommer meg bort til han og kan sette han litt på fanget, forstår jeg at han bare er trist. Foreldrene går gjennom et samlivsbrudd.
Samtidig som jeg forsøker å trøste han, ser jeg en begynnende konflikt mellom to barn. Jeg veit at ting fort kan eskalere med så unge mennesker, så jeg er nødt til å sette fra meg barnet jeg har på fanget for å bryte inn i konflikten. Jeg hadde tid til cirka 20 sekunder med omsorg til den triste gutten, før jeg måtte gå videre til de neste barna og hjelpe til der.Føler meg utilstrekkelig og får dårlig samvittighet over å ikke kunne yte den nødvendige omsorgen jeg veit at barna trenger. Jeg blir en dårlig pedagog når jeg settes i en situasjon hvor jeg må løpe fra barn til barn for å slukke branner. Jeg prøver å tenke at dette ikke er min skyld, at det er politikerne som bør kjenne på det, men til syvende og sist er det jeg som sitter her på gulvet med barna på fanget og ser at jeg ikke strekker til.