#egentlig – fortelling 26

Jobber på en ettårsavdeling med tilvenninger spredt utover høsten, har til og med noen i januar og sikkert fler i løpet av våren da vi ikke er fyllt opp ennå. Vi startet med mange tilvenninger på en gang, og så har det kommet jevnt fordelt etterpå. Vi merker veldig godt at vi ikke har noen toåringer på avdelingen som er mer selvstendige og allerede er vant til barnehagehverdagen som «jevner ut byrden». Vi er like mange per ettåring som per toåring. Vi har barn som ikke er vant med andra barn, de er første barnet i familien og er vant til å ha to fang alene, og all oppmerksomhet. Det er sårt å se at favorittansatte har et annet barn på fanget, og ennå sårere blir det når dette barnet merker at inget fang er ledig. Barnet vil gjerne være alene. Vi prøver å få plass med flere i fanget vårt, men mer enn to er vanskelig. Når vi er alle på jobb, ca 30min på en dag, så er det tre barn per ansatt. Og da har vi muligheten å legge de fleste pausene når de fleste barna sover. Det er så mye som vi ønsker å gjøre med disse ettåringer, få la dem oppleve, sanse i hverdagen, som vi rett og slett ikke får til. Det er få som går selv, og vi har kun to armer – og for å holde ut lengst mulig i arbeidslivet så burde vi ikke løfte så mye, og absolutt ikke mer enn et barn av gangen. Bemanningsnormen burde vært fordelt på alder. 2 etåringer per ansatt, 3 toåringer per ansatt, 4 treåringer per ansatt, 5 fireåringer per ansatt, og 6 femåringer per ansatt.

Kravene til barnehagen har økt betraktelig i rammeplanen, men vi har mindre muligheter å oppfylle disse da det skal være så mye annet som legges på den enkelte barnehage. Barna er våres fremtid, men barnehagen kan vi spare penger på og en sak til som forundrer meg….. samfunnet anser at hvem som helst kan jobbe i barnehage….. det er fremtiden vi snakker om.

#egentlig – fortelling 25

En helt vanlig fredag var vi fullbemannet i 40 minutter.

Senvakt kom på jobb 10.20.
Tidligvakt gikk på pause 11.00.
Tidlig mellomvakt gikk på pause 11.30.
Sen mellomvakt gjorde klar til mat.
Sen mellomvakt gikk på pause 12.00.
Senvakt ryddet og tok oppvask 12.30, så pause 13.00.
Tidligvakt gikk hjem 13.30.

Altså full bemanning fra 10.20 til 11.00. Denne dagen var det ingen møtevirksomhet. 3 dager i uken er det ped.møter og avd.møter. Da er vi fort 4 ansatte på over 40 barn.

Bemanningsnormen må gjelde nesten hele dagen. Hvertfall mellom 0900 og 1600.

#egentlig – fortelling 24

Barnehagen er åpen fra 7-17. På grunn av betalt pause er sistemann på plass 9.30, og førstemann går 14.15. Vi har 30 stk 1 og 2-åringer, og 8 ansatte på de 2 småbarnsavdelingene. Vi er dog aldri fullt bemannet pga sykdom, møter, pauseavvikling og andre ting som måtte dukke opp. I over en måned har vi vært 1-2 ansatte færre per dag på grunn av sykdom. Folk blir utslitte, og for oss som er igjen på avdelingen har vi 5-6 småbarn per ansatt I kjernetiden.

Klokken passerer 15, og vi er igjen 2 ansatte. Nesten ingen av barna er hentet, og vi får lite hjelp fra naboavdelingene da de selv sliter med samme problematikken som oss.

Men hipp hurra for bemanningsnormen.

#egentlig – fortelling 23

Jeg jobber som daglig leder i en non-profitt, privat barnehage som har et styret som har det overordnede ansvaret for økonomien. Jeg har ansvar for å driver barnehagen på en forsvarlig måte og det overordnede pedagogiske ansvaret. Styret har bestemt å øke antall småbarn for å få det til å gå rundt økonomisk, hvilket jeg har sagt at jeg ikke er enig. Jeg mener det er uforsvarlig, og jeg har gitt de mange gode grunner til det. Vi er fortsatt innenfor den nåværende bemanningsnormen, ergo brukes dette som en grunn for å øke antall barn pr ansatt. Men jeg som fagperson og styrer mener at dette er uforsvarlig. Vi har hatt mye sykdom på huset det siste året og personalet er slitne. Det blir 14 barn under 2 år på 4 ansatte på småbarnsavdeling, hvilket jeg mener er uforsvarlig særlig når det er mange 1 åringer. Jeg mener at de umulig kan gi barna det de fortjener og som når ikke igjennom med mine mange faglige begrunnelser. Og dagens bemanningsnorm blir brukt mot meg som en grunn for å øke antall barn. Jeg blir frustrert når jeg som styrer og fagperson blir overkjørt på denne måten! Og jeg får en følelse av at min kunnskap ikke er verdt noe og at min erfaring som pedagog gjennom mange år ikke har noe betydning. Når jeg sier ifra så blir dette ikke lyttet til. Jeg skjønner at det må gå rundt økonomisk, men til hvilken pris? Det er barna og de ansatte dette går utover, og jeg føler meg maktesløs.

#egentlig – fortelling 21

Klokken er 12, og pauseavviklingen har startet. Jeg er alene ute med femten barn. De resterende tre barna på avdelingen sover i vognskuret. Den andre ansatte som ikke er på pause sitter sovevakt. Jeg ser en gutt på tre år med blanke øyne og en lippe som dirrer. Han gjør alt i sin makt for å holde fasaden. Da jeg tar treåringen på fanget og spør hva som har skjedd begynner tårene å renne, og han forteller at «ingen vil leke med meg». Hjertet mitt brister. «Det hjelper ikke at du gjør noe heller, de slutter å leke med meg med en gang du har gått. Og noen ganger så bare leker de med meg fordi de føler at de må». Hjertet mitt knuser.
Som pedagog vet jeg hva jeg må gjøre for å støtte barnet inn i leken, hva jeg kan gjøre for å bidra til at han blir en mer attraktiv lekevenn. Men dette krever rom til at jeg kan sitte ned i leken sammen med han – tid og rom som jeg ikke har. For samtidig ser jeg ett barn som har falt av sykkelen og gråter, ett barn som biter ett annet, og ett tredje som roper at hun trenger hjelp til å gå på do. Med bare to hender strekker jeg ikke til.

Hvem skal man hjelpe? Den lille gutten som i en alder av tre år allerede har blitt offer for utestenging, og begynt å miste troen på at noen kan hjelpe, eller alle de andre kritiske «småbrannene» spredt i hele uteområdet?

Som menneske vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre!

#egentlig – fortelling 20

Jobber i en privat barnehagekjede og her opplever vi at vi er kun et ansatt nummer i rekken og at barna er bare antall enheter på et papir. Vikarbudsjett eksisterer ikke, her må det trikses og mikses , kravene kommer flere og flere uten at det blir satt inn ressurser. Hver dag strekker vi oss i alle ender for å hjelpe hverandre på huset, til det beste for barna. Det er brannslukking her og der, og de barna som trenger det lille ekstra får ikke det. Vi har ikke nok hender! Det er forferdelig å være vitne til det som skjer i barnehagesektoren nå, det er kun økonomi og ikke menneskeverdet som står i fokus. Nå må vi alle gjøre opprør for å si at NOK er NOK! Bemanningsnormen MÅ gjelde i hele barnehagens åpningstid og barnehagene må få bedre økonomiske rammer for å Sikre en drift der vi kan oppfylle rammeplanen i sin helhet!

#egentlig – fortelling 19

Det er turdag, en dag som både barn og ansatte vanligvis gleder seg til. Denne dagen er annerledes, hvertfall for oss ansatte. Vi vet at en av oss tre ansatte har ferie, vi vet at vi ikke får vikar. Vi har 18 barn i alderen 3-5år. Åtte av dem er treåringer, nye i «storbarnsverden», flere av dem har nylig sluttet med bleie og trenger mye oppfølging i forhold til dette med dobesøk, noen har fortsatt behov for en liten hvil i vogna si, og noen trenger ekstra omsorg bare for å være trygge. De andre barna har også ulike behov, og ikke minst rettigheter. Vi er bare to.. Magen knyter seg bare med tanken, kan vi egentlig dra på tur?? Er det forsvarlig?? Vi avtaler dagen i forveien å slå oss sammen med en annen avdeling for å være flere ansatte med øyne, ører og hender.
Dagen starter, en ansatt har tidligvakt og en har seinvakt for å dekke opp hele dagen. Dette betyr at i praksis at tidligvakten er «alene» i nesten to timer på morgenen og seinvakta er «alene» nesten to timer på ettermiddagen. Det hele går på et vis, ære være samarbeidsvillige og hjelpsomme barn(!!!) men følelsen er ikke god. Man går på akkord med seg selv, den kunnskapen man besitter og egne prinsipper hele dagen! Når man går fra tidligvakt har man trålet resten av barnehagen etter hjelp(og heldigvis fått det), men barna fortjener og har rett på så utrolig mye mer enn «brannslukking», kjappe løsninger, avbrudd og stressa voksne som er på gråten når det endelig er rom for en pause!! Skjerpings alle politikere! Dette er langt fra konstruktivt og tidlig innsats i forhold til psykisk helse og livsmestring! Det er rett og slett dårlig livskvalitet både for barna og de ansatte!!

#egentlig – fortelling 18

Bemanningsnormen har vært den samme siden jeg ble ferdig utdannet i 1986. I tillegg hadde vi ansatt kokk og vaktmester. Åpningstiden har økt, oppgavene har økt, systemene innen administrasjon, internkontroll og HMS har eksplodert. Den faglige utviklingen har økt og ansattes ansvar i forhold til tidlig innsats er stor. Føringene ovenfra har økt, og krav til rapportering og dokumentasjon er stor. Det som ikke har økt er bemanningstettheten, regler for overtid og avspasering, …

Planleggingstid og møter tar konstant vekk 2 årsverk i vår barnehage. Fra kl 09.10 til 14.10 har vi grunnbemanningen på plass hvis der ikke er møter eller planleggingstid – med andre ord – bemanningsnormer er kun ett tall – ikke reell.

#egentlig – fortelling 17

Det er ettermiddag på småbarnsavdelingen. Klokka er 15.30 og det er bare lærlingen og meg igjen med barna. Vi har 12 barn på 1 og 2 år på avdelingen, 1 barn er hentet. To barn trenger ny bleie pga avføring. To ettåringer har nettopp begynt i barnehagen og gråter hver gang noen går ut og inn døra på badet, og hver gang det dukker opp foreldre som skal hente barna sine.

Gråten «smitter over» til flere slitne små barn. Det eneste som hjelper er at den ene voksne sitter på gulvet med de to nyeste ettåringene. De ønsker egentlig ikke å dele fanget, så frustrasjonen deres dempes bare delvis. 

Det er 9 stk 1 og 2 åringer som den andre ansatte skal ivareta og skifte bleier på. Foreldre kommer og skal hente og de to ansatte prøver å fortelle litt fra dagen til barnet deres.

På spiserommene står matbokser, fruktskall, yoghurtsøl og all oppvask etter etter middagsmåltidet. Alt praktisk må bare vente, barna er viktigst. 

Vi er innenfor bemanningsnormen, men det er så vidt vi klarer å holde hodet over vann! 

Tilvenning på småbarnsavdelingen har vi hele året, er det ikke nye barn til oss, er det barn vi skal tilvenne på stor avdeling for å skape plass til nye som skal begynne på småbarnsavdelingen.

Føler meg ofte som en oppvridd skureklut når jeg kommer hjem fra jobb.

Jeg elsker egentlig den viktige jobben min sammen med de yngste barna…

Jeg vet ikke om jeg orker å jobbe i barnehage i framtiden med disse rammebetingelsene…