#76

Bemanningsnorm?

Istedenfor mer bemanning, ser jeg at vi går veien mot mindre nå. Trondheim kommune har blant annet ikke medberegnet mer økonomi for dette målet. Som etter planen skal oppfylles i 2020.

2020? Var ikke fristen i år, med mulighet til å utsette frem mot 2019?

Tanken er at siden vi har mer bemanning gjennom normen, så skal det spares andre plasser. Mindre spes. ped og vikarbruk sto det i en artikkel på barnehage.no.

Konsekvenser

Konsekvensen merkes allerede nå. Hos oss må det være 2 borte, for at vi muligens kan få en vikar. Videre har det kommet en innstramming, som fastslår at vi ikke får lov å jobbe mer en 37 timer per uke og må ta all ubundentiden på barnehagen.

Tidligere har vi spart opp avspaseringen fra diverse kveldsmøter. Også har vi tatt det ut når det passet best for barnegruppen. For eksempel når det var sykdom, ferieavvikling eller inneklemte dager. Nå er vi nødt til å ta ut det i samme uka, for å ikke jobbe mer enn 37 timer til sammen.

Konsekvensen av det blir mindre bemanning på fulle barnegrupper de ukene det er kveldsmøter. Hos min gruppe kan det betyr 2 timer kveldsmøte x 4 voksne = 8 timer mindre voksentetthet på barnegruppen. Det blir til sammen en dag med en voksen mindre enn minste kravet på bemanningsnormen.

Videre skal all ubundentiden taes ut på jobb og brukes opp der fra 2019. Tidligere har vi tatt 1,5 timer med ubunden tid på jobb og fordelt 30 min daglig utover uken. Som vi kunne disponere selv. Hvis vi nå må sitte på jobb med vår ubundentid, kan vi ikke sette opp 30 min hver dag som tidligere lenger. Vi må samle det opp, som fører til mindre pedagoger i kjernetiden.

Mer ansvar og krav medfører mindre tilstedeværelse for barna 

Hvis vi velger å ha student, så gjelder 37 timers grensen også. Så 5 timer mindre på gruppen hver uke, som studenten er der.

Pluss gruppemøter, ped. ledermøter, grønt flagg møter, regio – nettverk, barn og rom møter, assistent plantid, morgenmøter og andre kurs og møter som kan dukke opp under veis.

Så hvis jeg har student, en kveldsmøte på 2 timer, 1 time med gruppemøte, til sammen 30 min med morgenmøte og 1,5 timer ped. leder møte en uke i 2019. Så blir jeg 14 timer borte fra barnegruppen, denne uken. Det er så godt som 2 fulle dager.

Og ikke glem assistentene, som også har 1 time plantid, 1 time gruppemøte og 2 timer kveldsmøte som fra 2019 skal taes ut i samme uka. Og da får vi bare håpe at andre møter som for eksempel grønt flagg ikke faller i samme uke. Sånn at det bare er snakk om 4 timer per person. 4 timer x 3 assistenter= 12 timer borte fra barnegruppen.

Hvor går grensen mellom forsvarlig og uforsvarlig? 

Så til sammen 26 timer med mindre voksne på fulle barnegrupper i uker som dette. Det gir 3 dager og 3 timer der vi ikke oppfyller minstekravet på gulvet. Men på papiret gjør vi det. Så da må det vel være forsvarlig?

 

#75

I en privat barnehage er vi 3 voksne per avdeling, ikke 4 slik mange andre er. I en utopisk verden uten møter, turnus, sykefravær, bleier, tiss på gulvet, biting, foreldresamtaler, barn med ekstra behov hadde dette kanskje vært nok til å gi 10 barn det de har behov for av fysisk og psykisk støtte i hverdagen.

Sanner sier vi må huske at foreldrene er så fornøyde, og det må vi. Men de er fornøyde fordi vi jobber oss i hjel hver eneste dag. Man er skutt hver eneste ettermiddag, og har sjelden overskudd til å pleie venner og familie i vårt eget liv mer enn på et minimum. 

Stress-hjerte / rygg / nakke / ledd / hode / samvittighet er normalen for alle, faglærte og ufaglærte i barnehagen. Ja, vi må bli flinkere til å si ifra, men det føles veldig demotiverende når de som tar beslutningene for oss, er ute i media som Sanner – og er SÅ glad for normen han tror vil redde oss alle, men som ikke tilfører feltet noe nytt.

Det er ikke rart Barnehagelærere fort ender opp i andre yrker. Det er for tøft, man skal glede seg til å gå på jobb. Det gjør man ikke når ens beste ikke er godt nok. 

Kvalitet i barnhagen? Langt ifra! Hjertesukk.

#74

10 minutter En fersk historie fra i dag tidlig.

Jeg jobber som pedagog på en storbarnsavdeling. Rett før frokostmåltidet har vi alltid et morgenmøte der en fra hver avdeling møtes på personalrommet for å planlegge dagen. Det er et effektivt og kort møte på maks ti minutter. 

Vi er fjorten barn da min kollega forlater avdelingen for å delta på møtet. Idet hun går sier hun; «Ja, og jeg vet forresten hvorfor Stian gråter.. han finner ikke lokomotivet han lekte med da han kom. Jeg har prøvd å hjelpe ham å lete, men vi finner det ingen steder.» 

Stian har lagt seg hylende ned på gulvet, og jeg løfter ham opp, forsøker å trøste og sysselsette ham med noe annet idet to jenter, Lina og Sunniva ankommer med foreldre i garderoben. De ser glade ut. De er naboer og har tatt følge til barnehagen i dag. Jeg forlater Stian litt for å ta imot jentene. Lina har hatt noen fridager og Ida, en treåring løper ivrig i helene på meg ut i til garderoben. 

Gjensynsgleden er stor og Ida trekker med seg Lina inn i leken på puterommet. Da forsvinner Sunnivas smil. Hun ville jo leke med Lina! Hun gråter og vil ikke at mamma skal gå, så jeg må hjelpe til, ta Sunniva på armen og bære henne med meg bort til vinkevinduet vårt. Sunniva roer seg litt, og går inn til de andre på puterommet. 

Jeg hører at Stian gråter igjen, hjelper noen barn med en konflikt som oppstår i en konstruksjonslek med duplo, før jeg hører Alise si; «Sunniva har gått ut!» Etter en lynrask spurt ut hoveddøren kan jeg heldigvis konstatere at Sunniva står på innsiden av porten, og ikke har klatret over for å følge mamma, og at mammaen har hørt henne skrike og returnert til porten. 

Jeg kan ikke bli stående å prate, har ikke tid til dette barnet, denne mammaen, denne situasjonen, for jeg har femten barn inne på avdelingen som jeg akkurat nå ikke ser eller hører. Så jeg tar Sunniva raskt med inn.. føler jeg må ha virket uproff i mors øyne, og er litt usikker på hvor lenge Sunniva sto der ute før jeg kom.. var det ti sekunder eller tre minutter? Hadde hun klatret over gjerdet kunne hun vært ute i trafikken på under to minutter. 

Inne på avdelingen hyler fortsatt Stian. Og nå har Lina også begynt å gråte. Hun savner også mamma, sier hun. Jeg har tretten glade barn i lek, men tre som gråter. Høyt. Og det er noe med barnegråt.. den tar snarveien forbi det hjernen min vet om hvor mange armer jeg har, og går rett i nerven på meg.. og jeg føler meg så totalt utilstrekkelig! Jeg har ikke sjans! Jeg gir Stian en smokk. Jeg kan vente med frokostmåltidet til kollegaen min er tilbake, men når jeg nå hører at en konflikt er i ferd med å bygge seg opp inne på puterommet, bestemmer jeg meg for å avslutte leken og få alle til å sette seg til bordet. Det går fint, måltidene er lystbetonte. 

Barna finner matboksene i kjøleskapet, Sunniva finner sin og setter seg, Lina gråter stille mens hun begynner å spise. Jeg ønsker å få snakket litt med henne også. Flere av barna har noe på hjertet, og de har merket at jeg ikke har vært tilgjengelig for dem. Tuva vil vise meg neglelakken på fingrene, Anders vil fortelle meg at han ikke liker agurken han har fått i matboksen. Det roer seg i rommet, seksten barn på plass rundt bordet. Nei vent litt! Hvor ble det av Sunniva? Hun må ha løpt ut igjen. Hvordan kunne det skje? Jeg løper ut og henter henne inn for andre gang, heldigvis på innsiden av gjerdet nå også. Kommer inn med henne akkurat idet min kollega kommer tilbake fra morgenmøtet. Det har gått nøyaktig 10 minutter. 

Men man skal jo ikke være 1 voksen på seksten barn? Neida, men selv om vi har tre voksne i grunnpersonalet på denne avdelingen, er vi ofte i situasjoner med kun en voksen med hele barnegruppa. Både tidlige morgener, sene ettermiddager, og hver gang det skjer noe mens en av oss er på pause eller i et møte. Alt fra bleieskift til skrubbsår, samtaler med foreldre ved henting/ levering, mattilbereding, legging av barn som skal sove. Dette er sånn det fungerer når personalet er friske og fulltallige på jobb. Ved sykdom blant personalet er det langt flere av disse situasjonene der man kun er en voksen med en skokk barn. 

Kanskje er det morgenene og ettermiddagene som er det tristeste. At vi ikke har nok voksne til å gi alle barna en god start på dagen, og at vi ikke har nok voksne til å gi barna den nærheten de trenger når de er slitne og trøtte mot slutten av en lang barnehagedag.

#73

Vi er ofte 3 voksne med 14 barn i alderen 1 og 2 år, det være seg avvikling av ferie, sykdom og plantid. Vi rekker ikke å gi alle den omsorgen de fortjener, den nærheten vi vet er så viktig for en god start i livet. 

Det blir snakket om psykisk helse, tidlig innsats og kvalitet. Vi klarer ikke det, vi går hver dag hjem med tungt hjerte og dårlig samvittighet vel viten om at man ikke strakk til når det ene barnet bet det andre barnet. Det skjedde jo akkurat da det tredje barnet måtte ha ny bleie, samtidig som det fjerde barnet ble trøstet fordi savnet etter mamma var tungt i dag. De andre 7 virret rundt. Samtidig ble det servert frokost, som også blir smurt, og vi hadde telefonvakt attpåtil. 

Det var bare en voksen på tidligvakt, neste på jobb kom ikke før kl. 08.30. Heldigvis hadde ikke alle barna kommet. 

Å stå i slike dager, det går av og til. Men når det nesten er en selvfølge at man ikke kan sette inn vikar fordi det blir nye kutt i barnehagen hvert år, hva da? Hvordan skal vi kunne si at barnehagen er et trygt og godt sted å være. Det er faktisk en løgn!

#72

Velkommen til en ny dag i vår lille barnehage.

I dag kommer det minimum 30 barn fra 1-5 år i barnehagen. Vi er fire ansatte på jobb i dag, resten er syke eller har et sykt barn hjemme.

Dagen skal organiseres sånn at det ikke går mer ut over barna enn det må. Vi skal gi dem et pedagogisk tilbud.

1 åringene skal ses, ha nærhet og de skal få dekket sine grunnleggende behov i forhold til mat, søvn og bleieskift.

5 åringene er så store, de får klare seg litt selv – de leker jo så godt uansett. Vi kommer ikke til å se opptrinnet til konflikten mellom Kurt og Anne, men vi trer inn som brannslukker. Rettferdig? Det kan vi faktisk ikke svare på.

Pang, en hel boks med perler ligger på gulvet. Man kan høre en stresset voksen snakke litt for høyt og strengt til barna, men er det deres feil? Var det en voksen til stede? Hvem har ansvaret? Jeg er midt i legging og kan ikke sjekke akkurat nå. Må huske å snakke med den høylytte ansatte om å anerkjenne barna. Jeg må si det til den voksne på en anerkjennende måte. I dag er jeg den eneste pedagogiske lederen på jobb, så jeg må huske å se alt og gi gode, konstruktive tilbakemeldinger.

Jeg og de andre voksne skal kanskje også ha en matpause i løpet av dagen. Jeg har tidligvakt og med to timer igjen av arbeidsdagen sluker jeg en brødskive og en kopp kaffe før jeg traver videre. Må tilrettelegge for en god ettermiddag videre før jeg drar. Fire vakter blir til to kl. 14.00. To personer gjenstår etter klokken 14, i en liten barnehage med maks 30 barn i dag.

Bra det er fredag og at vi alle kan ta oss igjen i helgen. Det gikk jo bra denne gangen også!

#71

Jeg jobber på en småbarnsavdeling med 14 små og 4 voksne. 
Åpningstiden er fra 07 til 17 og barna kommer tidlig og hentes sent. 
Vi føler aldri vi har nok hender og fang, men på dager med sykdom er det ekstra ille. 
Denne historien er fra sist fredag, men er ikke enestående. 

Jeg kommer på sen mellomvakt kl. 09 og alle barna har kommet. Vi skal gå ut så fort jeg har gått sikkerhetsrunden på uteområdet vårt. 

Lydnivået inne er høyt. Vi har to barn som biter mye for tiden, så disse må holdes ekstra øye med. Det er gjerne i litt kaotiske overgangssituasjoner bitingen skjer. PPT har gitt oss beskjed om at disse barna må fotfølges, og ikke slippes av syne. Derfor binder disse barna opp én voksen alene, og de går ut først. 

De resterende 12 barna skal nå gjøres klare til å gå ut. Mange har ikke blitt smurt med solkrem på morgenen, selv om foreldrene har fått beskjed om å gjøre det ved levering. To barn har bæsjet i bleia, og fire barn har nylig sluttet med bleie og må hjelpes på do. Yngstemann på avdelingen har virket utilpass en stund, og gråter så fort han ikke har et fang å sitte på. 

Senvakten, som skal være på jobb 9.30, ringer 9.25 og forteller at hun må være hjemme med sitt barn, som hadde kastet opp på vei til barnehagen. 

Vi kommer oss omsider ut og tiden fram til 12, når barna legges er hektisk og kaotisk. Det ene barnet biter et annet barn i armen, den utilpasse gråter nesten konstant og den planlagte formingsaktiviteten utgår. 

Tidlig mellomvakt kjenner seg dårlig, prøver med paracet uten hell og går hjem kl. 14. Det er sykdom på de andre avdelingene, så det er ingen hjelp å hente der. Tidligvakten tilbyr seg å jobbe til kl. 15.15 og senvakten med det syke barnet blir bedt om å skaffe barnevakt, og komme seg på jobb så fort som mulig. Hun får ikke tak i barnevakt, men lover å være på plass kl. 16. 

Tidligvakten og jeg skal da gjennomføre et hyggelig måltid, skifte bleier på 10 barn, følge fire barn på do, smøre inn 14 barn med solkrem og komme oss ut til de andre avdelingene i løpet av en time og et kvarter, før tidligvakten går hjem. Samtidig skal to barn fotfølges og den utilpasse vil fortsatt bare bæres eller sitte på fanget. Egentlig skal bord og stoler vaskes, gulv feies og det skal settes inn i oppvaskmaskin, men det må vi bare ta senere. 

Svetten renner, barna gråter, en bestemor kommer for å hente og trenger hjelp til å finne det barnet skal ha med seg hjem. Et barn får tak i en solkremtube og klemmer innholdet utover gulvet. Det andre barnet biter. Vi trøster og smører, smører og trøster. Den utilpasse er utmattet av egen gråt og legger seg på gulvet og snufser. Et barn mangler en sandal. Et annet barn har tatt av seg alle klærne. Tre barn bæsjer i den nyskiftede bleia. Et barn tisser på seg. To barn tramper rundt i dammen av tiss på gulvet. Vi kommer oss til slutt ut kl. 15.30 og tidligvakten går omsider hjem. 

Senvakten kommer kl. 15.50 og går inn og rydder etter måltidet. Jeg er ute med de 12 barna som ikke er hentet. Bærer på den utilpasse og prøver å følge med på de som kan bite. 

Når jeg setter meg i bilen kl. 16.30 gråter jeg. Kjenner meg utslitt, utilstrekkelig, mislykket. To barn ble bitt i dag også, og jeg har ikke gjort noe annet enn å løpe rundt og slukke branner hele dagen. 

Kjenner at jeg ikke har gitt noen barn noe mer enn det absolutt nødvendige. 
Kjenner at jeg ikke orker mer. 
Kjenner at hele dagen har vært #uforsvarlig. 

#70

Det er tidlig mandag morgen. 5-åringen min og jeg tusler hånd i hånd gjennom inngangsporten til barnehagen. Lettkledd i t-skjorte og skjørt, og nysmurt med solkrem i ansiktet, på armene og bena, ser jenta mi opp på meg og spør hva de skal gjøre i barnehagen i dag. «Jeg vet ikke», sier jeg. «Men vi kan se på planen sammen når vi kommer inn».

 På den korte veien fra porten og inn døra til barnehagen møter vi 3 foreldre som alle nettopp har avlevert barna sine. Jeg smiler og hilser mens vi nærmer oss døra. Jo nærmere vi kommer, jo tydeligere blir barnegråten vi nå kan høre fra minst 2 på småbarnsavdelingen som nok helst ikke ville at mamma eller pappa skulle reise.

 5-åringen min og jeg kommer inn i garderoben. Det er mandag, så alt av klær og utstyr har blitt med hjem i helgen på grunn av rundvask i barnehagen. Vi har derfor litt tid til å prate sammen mens jeg rydder tøyet hennes inn i hylla. Jenta mi skifter fra ute- til innesko og titter inn i lokalet fra garderoberommet. «Det er ingen voksne her, pappa» sier hun når hun snur seg tilbake mot meg. Barnegråten høres tydeligere nå enn da vi var utenfor.

 Barnehagen er delt inn i 2 avdelinger, en småbarnsavdeling og en storbarnsavdeling. For å komme til småbarnsavdeling må jenta mi og jeg ned en trapp til underetasjen. Det er ikke unormalt at det kun er 1 voksen på jobb den første halvtimen av barnehagens åpningstid. Men de siste månedene ser jenta mi og jeg, som som regel er på plass 15 minutter etter at barnehagen har åpnet, at det stadig er flere og flere barn som blir levert tidlig, innenfor denne halvtimen. Og flere av disse er de minste barna.

 Barnegråten blir stadig kraftigere når jenta mi og jeg går ned trappa. Jeg har en 5-åring som har en måned igjen i barnehagen før sommerferien og gleder seg masse til å begynne på skolen etter smitteeffekt fra storesøster. Men hun ser opp på meg, og jeg ser at øynene til denne vanligvis robuste og særdeles livsglade jenta blir fylt med fortvilelse og bekymring. Dette er et blikk jeg ikke ser så ofte.

 Når vi kommer inn på småbarnsavdelingen teller jeg 12 barn. 5 av disse er under 3 år, hvorav 2 er under 2 år. Resten er 3 år og oppover. Jeg teller antall voksne. En voksen. Han har to gråtende småbarn på fanget som han prøver å trøste på likt. Samtidig er det kollisjon mellom en 3-åring og en 4-åring i en lek borte i hjørnet som de trenger veiledning for å jobbe seg ut av. Dette har den voksne ikke tid til. Samtidig sitter 4 av de eldste barna og spiser, og 3 av disse begynner å plage hverandre mens den fjerde sitter og ser på. Denne situasjonen trenger de veiledning for å komme ut av. Dette har den voksne ikke tid til. 5-åringen min ser bekymret på meg, og jeg mottar et blikk som delvis sier «jeg skal være flink og gå inn i denne situasjonen på en god måte, du trenger ikke bekymre deg pappa», og delvis sier «jeg vil ikke være igjen her, ta meg med hjem». Hun trenger at den voksne møter og trygger henne. Dette har han ikke tid til.

 Den voksne har etterhvert såvidt tid til å hilse på jenta mi og meg før han hopper videre til neste situasjon. Jeg spør om det går bra. «Ja da», svarer han modig og litt løgnaktig. «Det er bare det at NN er syk i dag, så jeg er alene den første timen». Jeg hører at det kommer flere voksne med sine barn inn i garderoben i etasjen over.

 Jeg må på jobb. Jeg har et viktig møte kl 0800. Det har ikke jenta mi noe grunnlag til å verken forstå eller bry seg om. Jeg er enig med henne, og skulle heller ha levert henne litt senere når det er flere voksne på jobb. Men det kan jeg ikke. Slik fungerer ikke samfunnet.

 Ikke på halvannet år har den robuste og livsglade jenta mi hatt det vanskelig ved avlevering, med å bli igjen i barnehagen når pappa må reise på jobb. Halvannet år. I dag kaster hun seg rundt halsen min, sier lavt «ikke gå, pappa. Jeg vil ikke» mens jeg kjenner en tåre på kinnet mitt. Er den hennes eller min?

 «Det går bra», sier barnehagelæreren. Jeg ser jenta mi i øynene. «Det går bra,» sier jeg. «Pappa elsker deg». «Elsker deg og, pappa» sier hun med tristhet i blikket. Jeg går opp trappen igjen, gjennom garderoben og ut barnehageporten. I bilen tørker jeg en tåre fra kinnet før jeg reiser på jobb med den største klumpen i halsen jeg har hatt på lenge.