#egentlig – fortelling 14

I dag, kl 14.35, etter at tidlig vakt dro hjem, sto jeg alene i garderoben med 14 2- og 3-åringer som skulle kles på. Ull og regnklær, votter og støvler, hele pakka. Vikaren som var sammen med meg denne dagen (og som var helt ny på min avdeling) hadde jeg sendt ut for noen måtte hjelpe til å passe barna på en annen avdeling som manglet folk. Følte meg som en fabrikkarbeider som skulle pakke varer før de ble sendt ut i den store ukjente verden. Når skal barna få lov til å prøve selv? Når skal barna oppleve ro og føle seg trygge? Når skal barna få oppleve et godt samspill med de ansatte? Når skal barna få lov til å føle mestring når 14 av dem har bare én ansatt som kan veilede dem og hjelpe til?

#egentlig – fortelling 13

Som styrer opplever jeg et konstant press mellom forventninger fra ansatte og foresatte på den ene siden og bydelens ledelse på den andre siden. Det er begrensede midler til vikarer før arbeidsgiverperioden på seksten dager utløser refusjon. Jeg ser det sliter på ansatte og på barna. Jeg er sjongløren som flytter rundt på ansatte, lager interne rutiner for samarbeid, jobber med psykososialt miljø, tilrettelegger for ubunden tid, stepper inn på avdeling så ansatte skal få hatt pauser, møter og gått på do. Sykefraværet er høyt i vår sektor. Kravene er mange. Vi skal øke kvaliteten heter det. Vi som jobber i barnehage vet hva kvalitet er. Vi vet om viktigheten av samregulering, relasjonskompetanse, tilrettelegging for mestring, anerkjennelse, tidlig innsats og nærhet. Vi vet at alt dette krever tilgjengelige og nære ansatte. Vi trenger ikke flere læringsprogram og satsninger. Vi trenger flere ansatte i grunnbemanning. Jeg har en stor pakke Kleenex på kontoret. Hver uke tørkes det tårer hos utslitte ansatte som føler seg utilstrekkelige. Hver uke bryter vi profesjonsetikk. Nå er høsten her og jeg vet at sykefraværet vil stige. Jeg håper bare inderlig at ikke brannalarmen går.

#egentlig – fortelling 12

Jeg kunne skrevet en praksisfortelling hver eneste dag denne høsten om hvor uforsvarlig bemanningen i barnehagen er, men jeg har rett og slett ikke overskudd når jeg har kommet hjem. I dag tar jeg meg likevel tid.
Bemanningen i de fleste barnehager er alt for dårlig! På min base er vi tre ansatte på ti små barn. Seks nye små ettåringer og fire som nettopp har fylt to år. På nabobasen er bemanningen enda verre. Her er det tre ansatte i grunnbemanningen på ti barn under tre og år fem barn som nylig har fylt tre. I tillegg har de en ung lærling som begynte i september. Dette er ifølge bemanningsloven innenfor fordi antallet ansatte i hele barnehagen kan telles med. Det vil si at ressursene er et annet sted på huset.

Hver eneste dag er et mareritt for å få til å gå opp. Det går på bekostning av tryggheten hos barna, det pedagogiske tilbudet, de ansatte og barnas helse. Vi har ikke nok armer eller tid til å gjøre annet enn å slukke branner, sørge for at barna ikke skader seg. Vi klarer knapt å tilfredstille alle basalbehovene. Pedagogene må jobbe gratis overtid fordi det er nesten umulig å få tatt ut plantiden. Når vi tar dette opp med ledelsen får vi ofte beskjed om å være i forkant og organisere bedre. Vi har ikke tid til det engang. For å skifte en bleie på ett barn må jeg ta med meg halve barnegruppa på badet slik at ikke den andre ansatte må være alene med ni små trengende barn. Vi har ikke flere kroppsdeler igjen hvor disse små kan henge fast i oss i, samtidig som vi skal ordne opp i konflikter, støtte, kle av og på, stelle, skifte, vaske barn og gulv, lage mat og sørge for at barna får spise, hvile, leke, sosialisere seg. Egen lunsjpause utgår stadig vekk. Samlingstund er umulig å få til for tiden.

Dette er ikke greit! Nå må politikerne åpne øyne og ørene! Hør på menneskene på gulvet! Kom å se og opplev dette selv! Dette må ta slutt! Bemanningsnormen er en vits.

#egentlig – fortelling 11

Vi er 4 ansatte på 24 barn. Vi har en relativt kort åpningstid på 9t og pedagogene er fleksible med å ta ut ubunden tid kun når det ikke går for mye ut over barna. Men uansett om vi nok har det bedre en mange andre, kjenner jeg daglig på at jeg kommer til kort, at jeg blir sintere enn jeg vil, at jeg glemmer å returnere til det barnet jeg bare sa ‘vent litt’ til, at jeg ikke får fulgt opp nye barn på avdelingen som ikke snakker norsk ennå og at jeg går hjem med hodeverk og en følelse av å ikke strekke til i dag heller.

#egentlig – fortelling 10

Hver eneste dag kjenner jeg hvor utilstrekkelig jeg er på jobb, til tross for at jeg og alle mine kollegaer gjør vårt beste. Likevel holder det ikke, det er på ingen måte greit å være vitne til, og å føle på at du ikke får vært tilstede slik barna trenger og har krav på! «Jeg skal bare..» «jeg kommer snart..» er setninger jeg sier utallige ganger i løpet av en dag, og jeg er så redd for at barna føler jeg svikter dem, og ikke ser dem. Også har man alle de barna som trenger deg litt ekstra, som har utfordringer i leken eller med det sosiale, som trenger veiledning og tilstedeværende ansatte.. Hvilke konsekvenser får det at vi ikke får gitt disse barna det de trenger (og har krav på)?! Flere ansatte i barnehagen nå! For barnas beste – ALLTID!!

#egentlig – fortelling 9

Ei av jentene på avdelingen sier hun må på do. Jeg vet at når dette barnet skal på do, krever det oppfølgning fordi hun blir fort sår. Denne dagen, er en slik dag hvor den ene konflikten tar den andre. Jeg glemmer å følge jenta opp. Ca 4 timer senere, rett før hun blir hentet- sier hun at hun må på do igjen. Denne gangen ser jeg muligheten til å hjelpe henne. Jeg Oppdager at hun har avføring i trusa. Hun har bæsjet og ikke tørket seg. Hun er sår og jeg er skuffet og overgitt over meg selv – men aller mest på systemet rundt.

#egentlig – fortelling 8

Vi er en avdeling med 18 barn, og 3 ansatte. Om en er borte er vi to igjen. Er det pedagogen og meg som er igjen, er jeg alene fra kl 14.00 – 17.00 med hele gruppa, eller fra 7.30 – 10.00. For pedagogen blir det jo noe av det samme, bortsett fra at de har kortere dag, så det blir ikke fullt så lenge som for oss assistenter. Det samme gjelder ved ferier, hvor vi ikke får vikar. Dette er ikke til barnas eller ansattes beste.