#egentlig – fortelling 21

Klokken er 12, og pauseavviklingen har startet. Jeg er alene ute med femten barn. De resterende tre barna på avdelingen sover i vognskuret. Den andre ansatte som ikke er på pause sitter sovevakt. Jeg ser en gutt på tre år med blanke øyne og en lippe som dirrer. Han gjør alt i sin makt for å holde fasaden. Da jeg tar treåringen på fanget og spør hva som har skjedd begynner tårene å renne, og han forteller at «ingen vil leke med meg». Hjertet mitt brister. «Det hjelper ikke at du gjør noe heller, de slutter å leke med meg med en gang du har gått. Og noen ganger så bare leker de med meg fordi de føler at de må». Hjertet mitt knuser.
Som pedagog vet jeg hva jeg må gjøre for å støtte barnet inn i leken, hva jeg kan gjøre for å bidra til at han blir en mer attraktiv lekevenn. Men dette krever rom til at jeg kan sitte ned i leken sammen med han – tid og rom som jeg ikke har. For samtidig ser jeg ett barn som har falt av sykkelen og gråter, ett barn som biter ett annet, og ett tredje som roper at hun trenger hjelp til å gå på do. Med bare to hender strekker jeg ikke til.

Hvem skal man hjelpe? Den lille gutten som i en alder av tre år allerede har blitt offer for utestenging, og begynt å miste troen på at noen kan hjelpe, eller alle de andre kritiske «småbrannene» spredt i hele uteområdet?

Som menneske vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre!

#egentlig – fortelling 20

Jobber i en privat barnehagekjede og her opplever vi at vi er kun et ansatt nummer i rekken og at barna er bare antall enheter på et papir. Vikarbudsjett eksisterer ikke, her må det trikses og mikses , kravene kommer flere og flere uten at det blir satt inn ressurser. Hver dag strekker vi oss i alle ender for å hjelpe hverandre på huset, til det beste for barna. Det er brannslukking her og der, og de barna som trenger det lille ekstra får ikke det. Vi har ikke nok hender! Det er forferdelig å være vitne til det som skjer i barnehagesektoren nå, det er kun økonomi og ikke menneskeverdet som står i fokus. Nå må vi alle gjøre opprør for å si at NOK er NOK! Bemanningsnormen MÅ gjelde i hele barnehagens åpningstid og barnehagene må få bedre økonomiske rammer for å Sikre en drift der vi kan oppfylle rammeplanen i sin helhet!

#egentlig – fortelling 19

Det er turdag, en dag som både barn og ansatte vanligvis gleder seg til. Denne dagen er annerledes, hvertfall for oss ansatte. Vi vet at en av oss tre ansatte har ferie, vi vet at vi ikke får vikar. Vi har 18 barn i alderen 3-5år. Åtte av dem er treåringer, nye i «storbarnsverden», flere av dem har nylig sluttet med bleie og trenger mye oppfølging i forhold til dette med dobesøk, noen har fortsatt behov for en liten hvil i vogna si, og noen trenger ekstra omsorg bare for å være trygge. De andre barna har også ulike behov, og ikke minst rettigheter. Vi er bare to.. Magen knyter seg bare med tanken, kan vi egentlig dra på tur?? Er det forsvarlig?? Vi avtaler dagen i forveien å slå oss sammen med en annen avdeling for å være flere ansatte med øyne, ører og hender.
Dagen starter, en ansatt har tidligvakt og en har seinvakt for å dekke opp hele dagen. Dette betyr at i praksis at tidligvakten er «alene» i nesten to timer på morgenen og seinvakta er «alene» nesten to timer på ettermiddagen. Det hele går på et vis, ære være samarbeidsvillige og hjelpsomme barn(!!!) men følelsen er ikke god. Man går på akkord med seg selv, den kunnskapen man besitter og egne prinsipper hele dagen! Når man går fra tidligvakt har man trålet resten av barnehagen etter hjelp(og heldigvis fått det), men barna fortjener og har rett på så utrolig mye mer enn «brannslukking», kjappe løsninger, avbrudd og stressa voksne som er på gråten når det endelig er rom for en pause!! Skjerpings alle politikere! Dette er langt fra konstruktivt og tidlig innsats i forhold til psykisk helse og livsmestring! Det er rett og slett dårlig livskvalitet både for barna og de ansatte!!

#egentlig – fortelling 18

Bemanningsnormen har vært den samme siden jeg ble ferdig utdannet i 1986. I tillegg hadde vi ansatt kokk og vaktmester. Åpningstiden har økt, oppgavene har økt, systemene innen administrasjon, internkontroll og HMS har eksplodert. Den faglige utviklingen har økt og ansattes ansvar i forhold til tidlig innsats er stor. Føringene ovenfra har økt, og krav til rapportering og dokumentasjon er stor. Det som ikke har økt er bemanningstettheten, regler for overtid og avspasering, …

Planleggingstid og møter tar konstant vekk 2 årsverk i vår barnehage. Fra kl 09.10 til 14.10 har vi grunnbemanningen på plass hvis der ikke er møter eller planleggingstid – med andre ord – bemanningsnormer er kun ett tall – ikke reell.

#egentlig – fortelling 17

Det er ettermiddag på småbarnsavdelingen. Klokka er 15.30 og det er bare lærlingen og meg igjen med barna. Vi har 12 barn på 1 og 2 år på avdelingen, 1 barn er hentet. To barn trenger ny bleie pga avføring. To ettåringer har nettopp begynt i barnehagen og gråter hver gang noen går ut og inn døra på badet, og hver gang det dukker opp foreldre som skal hente barna sine.

Gråten «smitter over» til flere slitne små barn. Det eneste som hjelper er at den ene voksne sitter på gulvet med de to nyeste ettåringene. De ønsker egentlig ikke å dele fanget, så frustrasjonen deres dempes bare delvis. 

Det er 9 stk 1 og 2 åringer som den andre ansatte skal ivareta og skifte bleier på. Foreldre kommer og skal hente og de to ansatte prøver å fortelle litt fra dagen til barnet deres.

På spiserommene står matbokser, fruktskall, yoghurtsøl og all oppvask etter etter middagsmåltidet. Alt praktisk må bare vente, barna er viktigst. 

Vi er innenfor bemanningsnormen, men det er så vidt vi klarer å holde hodet over vann! 

Tilvenning på småbarnsavdelingen har vi hele året, er det ikke nye barn til oss, er det barn vi skal tilvenne på stor avdeling for å skape plass til nye som skal begynne på småbarnsavdelingen.

Føler meg ofte som en oppvridd skureklut når jeg kommer hjem fra jobb.

Jeg elsker egentlig den viktige jobben min sammen med de yngste barna…

Jeg vet ikke om jeg orker å jobbe i barnehage i framtiden med disse rammebetingelsene…

 

#egentlig – fortelling 16

Jeg elsker å jobbe i barnehage. Barnas undring, nysgjerrighet, glede og tillit gir meg utrolig mye. Men etter 10 år som ansatt i barnehage er jeg nå ferdig og jeg ser meg ikke tilbake igjen. Det er trist for meg og det er trist for barna. Men jeg orker ikke mer, nok er nok! Jeg er ferdig med kronisk høye skuldre, hodepine og høy puls gjennom hele arbeidsdagen. Dårlig samvittighet for alle de gangene jeg har vært nødt å avvise et barn fordi jeg ikke har nok kapasitet til å se alle, de gangene jeg mister tålmodigheten og ikke klarer å romme alle de ulike barnas behov og følelser. Jeg er lei av at jeg ikke får sove fordi jeg vet at i morgen venter nok en dag der jeg ikke klarer strekke til. Lei av å ha vondt magen og bli syk av stress. For å bli syk, det er det siste man vil, når man vet hvor store konsekvenser det har for de andre ansatte og barna.

«Går det bra med deg?» En femåring ser på meg med bekymra blikk. Jeg prøver tar meg sammen, smiler og svarer «Ja, så klart». Men femåringen ser at jeg er sliten og vil hjelpe meg med å rydde av bordet etter måltidet. Barna burde ikke trenge å bekymre seg for hvordan de ansatte har det, men barna merker godt at de ansatte er utslitte. De merker det når arbeidsmiljøet er dårlig, at de ansatte har oppgitte stemmer når de får vite at X er syk igjen og det ikke blir satt inn vikar. Det er ikke optimalt når de ansatte må gjennomføre planleggingen over hodene på barna, fordi de ikke har tid til møte.

Klokka er 12 når brannalarmen går. Jeg er alene på småbarns-avdelingen med 7 barn. To sover og resten er våkne. Jeg tar et sovende barn under hver arm og de fem siste må gå ut i snøen i sokkelesten. Heldigvis falsk alarm. Pedagogen har pause og den tredje ansatte er sykemeldt på tredje uka. Vi fikk vikar i går, men i dag måtte vi klare oss med å være to. Om en time går pedagogen som har tidligvakt hjem. Det betyr at jeg blir alene med syv små barn i nesten fire timer. Nå er det bare å bite sammen tenna, for i løpet av disse timene skal det dekkes på bord, barna skal spise, maten skal ryddes bort og det skal skiftes bleier på alle. Jeg føler lettelse over at to barn er syke i dag. De andre avdelingene hjelper meg når det trengs, men ikke uten sukk og frustrasjon, fordi de igjen må avlyse planlagte aktiviteter for å hjelpe til. Når foreldrene omsider henter barna, må jeg ta meg sammen for å ikke vise hvor sliten jeg faktisk er og jeg lyver når de spør om hvordan dagen har vært. Jeg forteller om brannalarmen og sier at det gikk bra, men jeg forteller ikke at jeg var alene på avdelingen og at jeg egentlig har lyst å gråte fordi jeg er så sliten.

Dette er bare noen eksempler på hverdagen i barnehagen. Det holder ikke med lovfestet bemanningsnorm når den ikke tar hensyn til de reelle arbeidsoppgavene vi som ansatt i barnehage har. Noe må gjøres med bemanningsnormen nå!

#egentlig – fortelling 15

Jeg er sykemeldt. Jeg orket ikke mer, etter bare 2 år i barnehagen. Jeg må ha et pusterom får å kunne hente meg inn og kanskje komme tilbake. Dette handler ikke om at jeg bare må skjerpe meg og brette opp ærmene, det har jeg allerede gjort og det er ikke mer ærmer igjen å brette opp. Det er ekstremt slitsomt å jobbe under de forholdene vi har i barnehagen, som er et resultat av at antall timer med full bemanning og mengden oppgaver som skal gjennomføres ikke samsvarer. Å daglig stå i situasjoner som er pedagogisk og sikkerhetsmessig uforsvarlig, resulterer i at jeg daglig går hjem og kjenner på at jeg ikke strekker til og at jeg ikke får gjort jobben min på grunn av politiske avgjørelser. Å konstant bli satt i disse situasjonene på grunn av de rammene vi er pålagt og å konstant ha dårlig samvittighet for å ikke strekke til, det tærer på, og det psykiske presset har nå knekt meg.