#83

Der jeg jobber oppfyller vi pedagog-og bemanningsnormen, men det vil ikke alltid si at vi har den bemanningen vi skulle hatt. Det å føle seg utilstrekkelig og ha dårlig samvittighet overfor barna og foreldre fordi du vet du ikke klarer å trøste barnet, trygge ham, veilede og være tilstede. Med det varme blikket, og de varme hendene. Sånn situasjon befant vi oss i dag.

Da mellomvakten gikk 15.30, sto jeg der alene med ni små barn mellom 1 og 2 år. Det ene lille barnet på snart 2 år gråt og var utilpass.

Barnet trengte et fang. Omsorg. Det varme blikket. Trøst.
Det fikk barnet i mindre enn ett minutt. Da det oppsto en konflikt mellom tre barn på 1-1,5 år.

Det var ikke noen god følelse da dette barnet som var utilpass, ble hentet av sin mor, kl.15.55, å vite at det jeg hadde gjort i de 25 minuttene var brannslukning.

Fremdeles alene, med ni barn..

#82

Selv om bemanningsnormen er på plass hos oss, er det fremdeles slik at vi er underbemannet til tider.

Jeg vil trekke frem en episode opplevd for en ukes tid siden. En morgen var jeg «aleine» ute med 12 barn frem til kollegaen min kom seg ut på grunn av bleieskift. Og dette dreier seg om barn i alderen to og to-og-et-halvt år. Et av barna ligger og gråter uten at jeg får kommet meg til han, på grunn av konflikter mellom de andre barna. Når jeg endelig kommer meg bort til han og kan sette han litt på fanget, forstår jeg at han bare er trist. Foreldrene går gjennom et samlivsbrudd.
Samtidig som jeg forsøker å trøste han, ser jeg en begynnende konflikt mellom to barn. Jeg veit at ting fort kan eskalere med så unge mennesker, så jeg er nødt til å sette fra meg barnet jeg har på fanget for å bryte inn i konflikten. Jeg hadde tid til cirka 20 sekunder med omsorg til den triste gutten, før jeg måtte gå videre til de neste barna og hjelpe til der.Føler meg utilstrekkelig og får dårlig samvittighet over å ikke kunne yte den nødvendige omsorgen jeg veit at barna trenger. Jeg blir en dårlig pedagog når jeg settes i en situasjon hvor jeg må løpe fra barn til barn for å slukke branner. Jeg prøver å tenke at dette ikke er min skyld, at det er politikerne som bør kjenne på det, men til syvende og sist er det jeg som sitter her på gulvet med barna på fanget og ser at jeg ikke strekker til.

#81

I fjor jobbet jeg på en avdeling med 18 barn i alderen to og et halvt til tre år.

En ettermiddag opplevde jeg å ha 15 barn når tidligvakta gikk hjem. Da hadde vi to klart oss gjennom dagen aleine, fordi vår tredje kollega var syk. På grunn av arbeidsgiverperioden på 16 dager, hadde vi ikke midler til å sette inn vikar. I tillegg er det ikke alltid like lett å få tak i vikar på kort varsel.
Jeg skulle være aleine på avdelingen med disse barna frem til jeg sluttet på jobb klokka 16. Dette er barn som har bleier og øver seg på å gå på do. I tillegg er det barn som ikke alltid klarer å sette ord på ønsker og behov. Det kan fort oppstå konflikter. Denne ettermiddagen gikk det forholdsvis greit, men jeg kjente på det når en mor kom og henta barnet sitt, og sa «si meg, er du helt aleine her eller??».
Som pedagog føler jeg ikke at jeg følger godt nok opp i leiken, samspillet og eventuelle konflikter eller at jeg strekker til når situasjonen blir som dette. Noen sier «kan dere ikke bare flytte litt rundt på barna?». Prøv å tenke deg din egen jobbsituasjon. «Kan ikke du bare være på regnskap i dag, selv om du egentlig kjenner og kan alt her på IT-avdelingen?».
Det er ikke bare å flytte barn rundt til nye voksne og barn som de ikke kjenner så godt. Relasjoner bygges ikke på et minutt, og skal barna ha det bra, må relasjonene være trygge og gode. Så det er ikke bare bare å flytte barna.

#80

Jeg går en kort runde rundt i barnehagen, der jeg treffer på en av avdelingene med store barn som har satt seg i spisesalen for fruktmåltid. To ansatte tilstede; en fagarbeider og en assistent (som er ekstraressurs for et barn med særskilte behov.) De to ansatte organiserer tre fulle bord med livlige og sultne små kropper, der to barn må få beskjed om at koppen til sidemannen kan få stå i fred, og et annet barn er litt fornærmet over at han ikke fikk sitte på den stolen han ønsket, da den var opptatt. Det må megles litt før ny plass kan finnes, og måltidet kan starte. Assistentressursen smører knekkebrød i et raskt tempo med drevne hender, samtidig som han lærer barna en ny fruktsang om tall. Fagarbeideren ved det andre bordet, begynner å kutte opp epler og bananer til alle. De er 18 barn, og en av de ansatte, (en bhg.lærer) hadde den første tidligvakta idag og var ferdig på jobb kl. 13.50. En annen ansatt på denne avdelingen avvikler feriedag idag, så avdelingen må dermed samarbeide med naboavdelingen på ettermiddagen, for å få dagen til å «gå opp.» Assistentressursen jobber kun 5 timer, så han går hjem nå kl. 14.30. Da er fagarbeideren alene med 18 barn. Naboavdelingen de skal samarbeide med kommer inn i spisesalen, og setter seg, når den første avdelingen er nesten ferdigspist. Det blir litt lyd når nye 18 barn skal finne plasser ved bordene, og få frukt og knekkebrød. Det følger to ansatte med den siste avdelinga, da den siste ansatte må pakke ut av tursekken, før vakta hans er over for dagen. De ansatte må organisere litt hvordan de skal fordele 36 barn på 3 ansatte på ettermiddagen. De blir enige om at de fordeler seg i tre rom, for mest mulig ro og oversikt til alle. Det blir kjapt regnet 12 barn på hver ansatt. (For all del… bemanningsnorm 1 ansatt pr. 6 barn over tre år!! Ja jøss… kanskje i 4 timer midt på dagen, men da må det nevnes at lunsj skal forberedes, avvikles og ryddes etter, samt alle pauser avvikles, så da er vi nede i enda færre timer med alle ansatte tilstede samtidig.) En bæsjebleie må skiftes, noe som gjør at planen de ansatte har med å fordele seg i tre rom skjærer seg litt. Det betyr at en ansatt en liten stund må ha tilsyn med 24(!) barn i to tilstøtende rom, mens den andre ansatte får skiftet bleie. Det blir intet annet enn brannslukking, for en klarer ikke nå frem til alle 24 barn som vil leke på ulike steder. (Heldigvis var jeg der akkurat da, og kunne «avløse» litt, men det er jo ikke alltid man kan det som styrer. Iallefall ikke på alle avdelinger samtidig.) Bleieskiften er over og de er «endelig» tre ansatte på 12 barn hver igjen….(!) Følelsen når foreldre henter er ikke god. Den ansatte prøver å gi en kort oppdatering til mor om skogsturen de har vært på idag, men må avbryte samtalen med moren, for å megle mellom to jenter som sliter og drar i samme teppe, for de skal bygge hytte på to ulike steder. Moren smiler og skjønner nok dilemmaet mens hun ser rundt i rommet. Hun tenker nok sitt. Med rette. DET gjør vi også! Dette er IKKE holdbart for de minste og aller mest sårbare i samfunnet vårt: barna. Hvordan kan vi stå og godta denne utviklingen? Denne jobben de ansatte gjør er utrolig heftig og krevende, fra de kommer om morgenen til de går på ettermiddagen. Knapt nok et ledig sekund, det skjer ting hele tida. Det er veldig tøft å stå som øverste ansvarlig for barnehagen og se på denne utviklingen. Dette har blitt mye tøffere de siste åra, med utallige kvalitetskrav vi som barnehage skal oppfylle til en hver tid. Vi ønsker selvsagt kvalitet i barnehagen, det er jo faget vårt! Men vi trenger da FLERE ANSATTE EN STØRRE DEL AV DAGEN for å kunne gjøre en kvalitetsmessig god barnehagejobb. Jeg kan ikke fatte at staten Norge ikke vil ta seg råd til det!

#79

Så var det den tiden av året igjen. Allerede i september ble vi oppfordret av barnehageeier at vi kunne allerede nå begynne å se på spørsmålene i foreldreundersøkelsen slik at vi visste hva vi burde ha fokus på. For det viktigste er jo at foreldre er fornøyde, ikke at barna har det bra eller at barnehagen faktisk har høy kvalitet. Nei, det viktigste er at det ser bra ut og at foreldrene er fornøyde.

Det at foreldrene er fornøyde er så viktig for oss at vi gladelig pynter litt på sannheten. Vi gjør oss ekstra i flid med bilder og annen dokumentasjon. De fine bildene i gangen sier ingenting om travel barnehagehverdag hvor toleransevinduene hos både store og små kan være ganske små innimellom.

Vi har fine planer og lager alltid en formingsaktivitet som bevis på at vi har jobbet med tema. Vi har til og med vært så gode at selv de aller minste har gjort det meste selv. At vi i barnehagen stresset litt med at alle fikk lage noe og at vi brydde oss fint lite om at ett par av barna hater å få maling på hendene, kunne vi ikke ta hensyn til. Produktet ble fint så får det samme være om ungen heller ville leke med noe helt annet. Så smiler vi stort når barna leveres og hentes og forteller gjerne en morsom historie eller to.

Beskjeden er klar fra ledelsen: Dersom det er noe negativt som må tas opp med foreldre/foresatte – vent til etter foreldreundersøkelsen.

#78

Jeg blir helt matt når jeg tenker på at det nå er tid for brukerundersøkelsen i barnehagene igjen. For meg betyr det bare Masse tullete ekstraarbeid. Vi, personalet, må være ekstra PÅ rundt foreldrene og fortelle og dele både muntlig og skriftlig hvor gode vi er. Hvor god tid vi har til barnet deres. Foreldrene skal pumpes full av positiv informasjon som løfter barnehagen til et nytt nivå. For vi mååå jo score bedre enn i fjor.

Det som ikke blir sagt noe om til foreldrene er om alle tidstyvene, alle de gangene vi voksne er så opptatt at vi ikke rekker å stoppe hen som biter. Rett og slett fordi vi ikke har kapasitet til å være tilstede. Oppvaskmaskinen skal fylles/tømmes (personalet skal til og med vaske oppvaskmaskinen). Gulvene skal vaskes mellom hvert måltid, vi har klesvask, møter, passe andre baser slik at de og får ha møte. Vi skal ha pauser, skal tørke støv, vaske kjøkken, vaske stellearealet, vaske ditt og datt. Og så må jeg bare ringe den telefonen til den pappaen som lurer på hvordan det går med hen som var så trist i morges.

Pedagogisk leder er på ledermøte. Igjen sitter to assistenter med 9 barn. Et barn trenger ny bleie. Den voksne tar med seg to ekstra barn inn på stellerommet for å avlaste den voksne som blir igjen aleine. Nå er det dessverre brannslukking som gjelder. Et barn savner mamma og vil sitte på fanget. En til kommer og setter seg på det trygge fanget, de synger en sang, og ler litt sammen. Et annet barn kaster seg over yngstemann som kryper på gulvet, og legger igjen et dypt tannavtrykk i ryggen på hen.

Jeg blir helt matt, helt tom av å tenke på at vi på nytt skal fordype oss i resultatene fra brukerundersøkelsen, i arbeidet vårt for å bli enda bedre. For innerst inne vet jeg at foreldrene ikke har et riktig nok bilde av barnehagen til å kunne gi svar som vi virkelig kan jobbe med, slik at vi på EKTE kan forbedre oss gjennom utviklingsarbeidet vårt det kommende året.

 

#77

Livet i barnehagen!

Jeg elsket jobben min, det å kunne være tilstede med hele meg i et lite menneskes liv, veilede i lek, til språk og tekst, bevegelse, juble over nye skritt. I nesten 30 år var det hverdagen min.

Da jeg begynte i min første jobb var jeg pedagogisk leder med ansvar for 16 barn, en praktikant og en assistent, pluss en egen assistent i 100 % stilling til barn med spesielle behov. Fram til årtusenskiftet var det TID til lek og læring, TID til å se og ta vare på enkeltbarnet, TID og ressurser til å sette inn tiltak der det var behov!

Endringer

Tidene har forandret seg, og med reform -96 kom stadige krav, men ressursene ble knappere og knappere. I 2011 da øremerkede midler til barnehagene forsvant, ble det merkbart tøffere å være barnehagebarn.

Hvor ble det av menneskebarnet og menneskeverdet midt i dette?

Jeg har jobbet i en Høyrestyrt kommune i 22 år, der barnet / mennesket er blitt stadig mindre verdt. Barnehageeiere, enten det er kommunen eller private har skåret inn til beinet med ressurser, med alt for store barnegrupper og færre ansatte.

I 1995 var vi 14 barn fra 1 -6 år, med 1 pedagog og 2 assistenter på hver avdeling, med egen spesialpedagog på huset og assistenter/ekstraressurser til barn som trengte det.

I 2013 -2014 ble det puttet inn 21 småbarn på min avdeling, med 6,70 % ansatte.

Bra for barn? NEI!

Tildekking eller ærlighet 

Jeg har aldri fått lov av min leder til å fortelle foreldre om tingenes tilstand. Ble ved ett par anledninger kalt inn på teppet med beskjed om at det var brudd på taushetsplikten å fortelle at vi var for få ansatte ved sykdom, kurs, planleggingstid og møter. Dette skjedde etter at jeg hadde uttalt meg om virkeligheten. Alt skulle se vakkert og flott ut til foreldre og besøkende.  Jeg har prøvd å fortelle overordnede om trakassering fra min sjef, men da var det bare å verne om lederen som gjaldt.

En dag ble belastningen for stor, kroppen min sa stopp. Det gikk ikke an å kjenne på utilstrekkelighet lenger. Det å gå fra jobb å vite at Per og Pål og Kari, Mari og flere til ikke var blitt sett og fulgt opp godt nok i løpet av dagen var en for stor belastning. Jeg var så sliten etter jobb at et sosialt liv med familien og venner var utelukket. Det var ikke hver dag det var tid til å ta pause annet enn en lyn-tur på toalettet. Savnet ikke trening, da det var bøy og tøy og full fart fra første til siste minutt på jobb.

Det er fortsatt mange år til jeg er pensjonist, men jeg er utslitt, utbrent og har en kropp som krangler enten jeg går, står, sitter eller ligger for lenge. Jeg savner den gode delen av jobben min, så det gjør vondt i hjertet fremdeles lenge etter at jeg måtte gi opp. Jeg ønsker å være der for noen, utgjøre en forskjell i noens liv, men slik det er nå er det ikke mulig. Vet at mange har det verre, men det er overhode ingen trøst!

Å rope høyt for barnas skyld

Jeg håper dere som er valgt inn på Stortinget, ser og hører hva vi på grasrota ROPER for de små uten stemme! De store kjedebarnehagene ønsker å svelge de små og ideelle for egen vinning, ansatte der har munnkurv, akkurat som ansatte i mange kommuner. Sånn kan det bare ikke være! Vi må kunne tale barnas sak uten å være redd for konsekvensene ved å ytre oss.

Vær med å gjøre en forskjell for framtida!