«Da er det til slutt 0 timer…»

I dag skulle bemanningsnormen vært oppfylt mellom 09:30-13:30. Barnehagens åpningstid 07:00-17:00 Bemanningsnorm: 4 timer i løpet av 10 timer. Så trekker vi i fra 4×30 minutter pause, minus 2 timer i pauser.

Egentlig skulle det være en halvtime pause til i minus, men jeg fikk ikke tatt pause i dag. Da står vi igjen med 2 timer med full bemanning. Så trekker vi i fra 2 timer med møtevirksomhet.

Da er det til slutt 0 timer.

Reell bemanningsnorm eller tall på papiret?

Jeg er pedagogisk leder på en småbarnsavdeling i en privat barnehage. På avdelingen har vi 14 barn under tre år og fire ansatte (pedagogisk leder, barnehagelærer og to assistenter). Pedagognormen er vi innenfor. To pedagoger kan ha 14 barn under tre år. Bemanningsnormen sier at vi skal være én ansatt på tre barn, men i og med at det ikke er lovfestet at dette skal gjelde pr. avdeling, er ikke dette realiteten. Bemanningsnormen regner også med ansatte som ikke jobber på avdeling og er direkte sammen med barna i hverdagen. Jeg vil derfor si at vi ikke oppfyller bemanningsnormen i praksis.

Verken barna eller de ansatte på avdeling, har fordeler av denne bemanningsnormen slik den er i dag. Så kommer møter, planleggingstid, pauser, sykdom osv. i tillegg. Hver pedagog har fire timer planleggingstid i uken hver! Åtte timer i uken til sammen borte fra avdeling uten at det er noen som kommer inn som en erstatning for pedagogen. Vi trenger absolutt planleggingstiden for å kunne følge opp hvert enkelt barn og gi et godt pedagogisk tilbud, men tiden vi er borte fra avdelingen går også hardt utover barna og de ansatte som er igjen.

Vi har ledermøter, pedagogmøter, avdelingsmøter, faglig veiledningsmøter, foreldresamtaler og møter med andre instanser som PPT, ressurssenter o.l. Alt dette som er nevnt ovenfor er viktig for å kunne gi barna et godt pedagogisk tilbud, men det betyr også at store deler av dagene er det langt flere barn pr. ansatt enn det som bemanningsnormen sier at det skal være.

Bemanningsnormen høres bra ut i teorien, men i praksis fungerer den overhodet ikke. Ved sykdom får man ikke vikar før den fjerde dagen. Barnehagen er åpen i 9 timer, mens vår arbeidsdag er på 7, 5 timer. Vi må derfor gå i et vaktsystem. Forrige gang jeg hadde tidligvakt var jeg alene med 7 barn under tre år.

Jeg ber om at ingen trenger en ny bleie eller gråter veldig ved levering før neste vakt kommer på jobb. Jeg har ikke nok armer og ikke stort nok fang til å gi alle barna det de trenger. Jeg er på mitt tredje år som barnehagelærer og jeg er helt utkjørt. Hjerte mitt blør for barna. De fortjener så inderlig mye mer.

Våre barn må få det de trenger – gjennom hele åpningstiden!

2017 ble jeg endelig utdannet barnehagelærer og jeg gledet meg sånn til å begynne å jobbe på en småbarnsavdeling hvor jeg hadde fått jobb. Etter bare tre måneder som pedagog, kjente jeg store smerter i nakke, skuldre, korsrygg, samt en trykkende hodepine som aldri gikk vekk, uansett hva jeg prøvde på. Jeg har vært sykmeldt i flere perioder, men i mars 2019 var det så ille at jeg ikke klarte å jobbe mer. Grunnen til disse plagene var at jeg strakk meg altfor langt, langt utenfor arbeidsevne og kapasitet, fordi jeg så at de små barna trengte mye mer enn bemanningsnormen gir. De trenger personale som ser og møter dem, ansatte som har kapasitet til å vie sin oppmerksomhet og tilstedeværelse til alle når de trenger det og som kan gi dem den omsorgen de kjenner hjemmefra.

Tenk å begynne i en barnehage som 1åring, fra å være med én til to ansatte, istedet for ni andre småbarn og tre ansatte, som de ikke er vant med. Se for deg at de har maks seks, minimum tre dager på på tilvenne seg til den nye tilværelsen. Stressnivået øker med 100% iløpet av kun to uker. I alt dette skal de bli trygge på de andre ansatte og barn, og det er mye utvikling som skjer i de første tre årene.

Jeg opplevde å sitte med fem 1-åringer på fanget samtidig, fordi jeg var alene på avdeling og alle var utrygge og trengte trøst. En annen gang, gikk brannalarmen av på hele huset da jeg var alene med syv småbarn, hvorav tre var 1-åringer som ikke kunne gå, midt på vinteren. Jeg måtte stappe barna oppi to vogner og kjøre dem ut i full fart. Dette skjedde 8:45. Mellomvakta kom ikke før kl 9. Heldigvis var det ikke brann på ekte. Da kunne det gått rimelig galt for oss alle, og jeg hadde stått ansvarlig.

Jeg ga alt av meg selv fordi jeg ikke synes det er forsvarlig at det kun skal være tre voksne pr avdeling, med alle krav vi må utføre, i alle praktiske gjøremål hverdagen har å by på.

Nå er jeg snart 26år og har vært sykmeldt i et år, både 100-50% vekselsvis. Jeg er langt fra frisk, men kommer ikke til å søke om AAP for da mister jeg mye av inntekten som for det meste går til regninger og behandling. Jeg gruer meg til å måtte jobbe igjen, men det blir fint å kunne være med barna igjen før sommeren.

Til høsten må jeg trappe ned til en annen stilling og jeg er fortvilet og lei meg for at jeg ikke kan jobbe med det jeg elsker, fordi man ikke prioriterer å gi tilstrekkelig med midler til enten flere ansatte og/eller mindre barnegrupper. Jeg er lei av å høre politikerne skylde på kommunene og fordelingen av midlene. Vær så snill og bedre situasjonen for barna og vi som jobber med dem. Vær så snill å redde fremtiden, for det er ikke i skolen det starter, men i barnehagen.

Til slutt orker man ikke mer!

Jeg er sykemeldt. Jeg orket ikke mer, etter bare 2 år i barnehagen. Jeg må ha et pusterom får å kunne hente meg inn og kanskje komme tilbake. Dette handler ikke om at jeg bare må skjerpe meg og brette opp ærmene, det har jeg allerede gjort og det er ikke mer ærmer igjen å brette opp. Det er ekstremt slitsomt å jobbe under de forholdene vi har i barnehagen, som er et resultat av at antall timer med full bemanning og mengden oppgaver som skal gjennomføres ikke samsvarer. Å daglig stå i situasjoner som er pedagogisk og sikkerhetsmessig uforsvarlig, resulterer i at jeg daglig går hjem og kjenner på at jeg ikke strekker til og at jeg ikke får gjort jobben min på grunn av politiske avgjørelser. Å konstant bli satt i disse situasjonene på grunn av de rammene vi er pålagt og å konstant ha dårlig samvittighet for å ikke strekke til, det tærer på, og det psykiske presset har nå knekt meg.

Hvem skal gi barna et sted å lade, hvis det ikke er nok fang og favner?

Det er august og det er tilvenning. Vi på småbarnsavdeling har 6 nye barn, av 15 totalt. I tillegg har vi 2 nye ansatte. Heldigvis går det bra for noen av disse barna, men 2 stykker er utrolig lei seg, over lengre tid. Så mens vi går rundt og bysser, trøster, mater, forsøker på å legge, trøste litt til, trille og kose litt mer, hver ansatt med hver to barn i fanget, skal jeg og de nye kollegaene bli et team. Vi er nødt til å samarbeide tett om barna, sammen med foreldre, men hvordan i all verden er det mulig når vi så vidt rekker å meddele de andre at vi skal på en liten dotur..? Hvordan kan vi ha gode samtaler med foreldrene, mens man har gråtende barn rundt låret? Hvordan kan vi være et sted der barna kan lade opp litt i løpet av dagen, når de ansatte aldri har jobbet sammen før? Hvordan skal man som team kunne utfylle hverandre, når det aldri er tid for opplæring, teamdanning og organisering av samarbeid? Barnegruppen har økt til 15 små og 5 ansatte, for å kunne betale de ansatte bemanningsnormen krever. Det er konsekvensen av denne normen. Det er lengre køer for bleieskift, de ansatte sjonglerer med pauseavvikling, møtevirksomhet og «hvem var det igjen som snakka med mamma til Barn X?». Tenk at du er 1 år, og er vane med å være i et rom med en håndfull andre, maks. Hvordan er det å være 8-9t med 19 andre, hver dag?

Lojal – ovenfor hvem?

Det er utrolig synd at bemanningen skal være så lav at det går ut over det pedagogiske tilbudet, og også helsen til de ansatte. Veldig mange blir sykemeldt på grunn av stort arbeidspress, særlig i perioder med høyt fravær og få vikarer. Vet om barnehageansatte som sliter med og/eller revmatisme som følge av stress på jobb. Det aller verste for meg, er når det er fravær blant personalet, og avdelingen ikke får vikar fordi de har støttepedagog der. Da blir støttepedagogen brukt som en «vanlig ansatt» som er med å “passe” på hele avdelingen, og barnet som har fått innvilget støtte og trenger en person med seg hele tiden står igjen alene, og får virkelig ingenting ut av dagen.

Ny bemanningsnorm, men økte krav.

I mine øyne er dette en vits. Jeg har jobbet over 20 år i barnehage, og opplever at det aldri har vært verre. Bemanninga i barnehagen er den samme nå som da jeg startet i mitt yrke. Barnegruppa, derimot er større, åpningstida er lengre, barna er yngre når de starter i barnehagen, oppgavene er flere, og kravene større. Bemanninga den samme… Skjerpet pedagognorm er viktig og bra, men i realiteten blir bemanninga mindre, da det går bort mer tid til planlegging og møter, arbeidsoppgaver som gjør at vi får mindre «hender» i jobben med barna. Og hender er det vi trenger. Hender, øyne, ører, og ikke minst hjerter som så inderlig ønsker det aller beste for disse små. Vi trenger nok bemanning gjennom HELE barnehagedagen for å kunne se og forstå hvert enkelt barn, for å kunne møte dem med respekt og la dem medvirke i sin egen hverdag. For å kunne ivareta alle de ulike behova i ei barnegruppe, for å kunne gi dem nok trygghet og omsorg til å kunne leke og lære.

En hånd å holde i når man trenger det – eller?

«Klokka er 08.00. Barnehagen har vært åpen i en halv time, og jeg er alene på jobb på tidligvakt. To 2-åringer, tre 5-åringer og en 4-åring sitter ved bordet og spiser. Et barn sitter på fanget mitt og får trøst, for i dag var det litt ekstra trist når mamma gikk. Ved tegnebordet sitter det en 3-åring og en 4-åring og tegner. Disse barna, Per og Anders, knuffer og er ikke enig over hvem som hadde blyantspisseren først. Jeg har ikke hender nok, for en 2-åring som spiser har mistet en yoghurt på gulvet og gråter sårt. Dette er dessverre hverdagen, og en gang i blant fungerer det greit, men stort sett strekker man ikke til som ansatt. Barna får ikke oppfølgingen de trenger. Omsorgen. Tryggheten. Trøsten. Oppfølgingen. Tidlig innsats er viktig! Dette ganger landet vårt senere.»

En av de innsendte historiene fra #egentlig kampanjen. Målet med #egentlig var å undersøke hvordan hverdagen EGENTLIG er etter innføringen av bemanningsnormen. Både positive og negative erfaringer.

Melding fra Superhelten barnehage AS

På tross av positiv innstilling, påklistret smil og «tommel opp» er den siste superhelten i Superhelten barnehage AS også hardt rammet.

Kryptonitten viste seg å være nye smitteverntiltak fra regjeringen rett før helg eller ferie i ett helt år, med forventninger om at alt skulle være på plass mandag morgen.

Det viste seg også at kryptonitten lekket lenge før pandemien rammet jorden.

Budskapet om å skjerpe seg og «brette opp erma» en trillion ganger sammen med stadig flere barn og arbeidsoppgaver, hadde over tid ført til at Superheltenes krefter stadig ble svakere.

At Superheltene også kunne bli smittet i pandemien kom som et sjokk.

Det på tross av at Superheltene bekymret hadde sagt ifra om at de i mye større grad enn de fleste andre arbeidstakere var utsatt for smitten – noe som kom av at kroppsvæsker var en del av jobben, og i motsetning til superheltene i helsesektoren noe de ikke kunne beskytte seg mot.

Det viste seg at de også hadde behov for søvn, pauser og et liv utenom superheltjobben.

Summen av dette har gjort at superheltkollegaene har falt som fluer.

Hva skjer med barna nå når også den siste superhelten spises opp av kryptonittens skadevirkninger i Superhelten barnehage AS?

#barnehageopprør2030