#52

Jeg er mamma til to jenter som er i småbarnsavdeling i barnehagen. De er så forskjellig de to. Minstemann er 1,5 år. Hun løp fra hun var 9 måneder gammel. Klatrer, ramler, baner seg vei. Roper når hun er misfornøyd, ler høylytt når hun er glad. Hun tar plass. Hun merkes. Min eldste har nettopp blitt tre år. Hun har alltid vært en tenker. Folk sa vi ikke visste hva det vil si å ha en baby, for jenta vår var så rolig, så «snill», hun gråt jo «aldri». Hun gikk når hun var 16 måneder; etter sommerfugler, ut i skogen etter fuglelyder, til blomstene i enden av hagen, til mamma eller pappa for å vise frem skatter, leke en lek, eller bare lade batteriene med kos på fanget. Hun satt også mye. Observerte, lyttet, tegnet, sang.

Det er min eldste som skaper mest uro hos meg når det kommer til barnehage. Hun sier ifra hjemme. Der er det trygt. «Mamma jeg er lei meg». Hun gråter, hun blir sint. Hun blir redd og sier ifra om det, både muntlig og via et godt utviklet og synlig følelsesregister. Men jeg vet at det ikke er like lett for henne andre steder. Hun er ei jente som tydelig trenger trygghet for å vise hvordan hun egentlig har det. Jeg er urolig for min datter. Urolig for at hun ikke prioriteres. Hun er så «lettvint». Hun sitter i vinduskarmen og ser på skyene på himmelen utenfor, eller setter seg i pytten og leker med en mark. Hun kan sitte i det uendelige om hun får tegnesaker, et puslespill, litt leire eller en bok.

Jeg er urolig for at ansatte med hendene fulle av barn som er mer lik min yngste datter, ikke har tid til å se min treåring. Har hun det egentlig bra? Hva leker du med? Hva tenker du på nå? Hva tegner du? Skal vi lese i boken sammen? Vil du ha en kos (hun elsker kos, voksentid og et trygt fang)? Ikke minst kan min treåring oppleve en hverdag med mange barn, konflikter og uro som overveldende. Blir dette sett? Blir jenta mi sett? Det vondeste som mor nå, er at treåringen nesten hver morgen ber om å få være hjemme. Vi starter hver dag med «jeg vil ikke i barnehagen mamma». Jeg overtaler henne hver morgen. Jeg overbeviser henne om at barnehagen er morsom, og at dagen i dag bli en magisk dag. Og den ansatte som har tidligvakt har gjort klart aktiviteter som dattera mi liker å gjøre, klare til vi kommer.

De ansatte ER magiske! De er bare ikke mange nok. Tiden nærmer seg for at min treåring skal bytte avdeling. Hun har blitt ett «stort barn». Store barn takler visst større barnegrupper. Store barn trenger færre voksne. Jeg er urolig. Jeg håper jeg neste barnehageår fortsatt har anledning til å ha jentene mine hjemme en dag i uka. Jeg håper jeg har anledning til å tilby korte dager. Men først og fremst håper jeg politikere tar til vettet og gir barna mine- barna våre- nok voksne gjennom hele barnehagedagen. Nok voksne til at alle barn kan føle seg trygge. Til at alle barn, uavhengig av hvor høyt de roper, blir sett. Nok voksne til at foreldre kan levere barna sine i barnehagen med god samvittighet, og med en god følelse i magen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s