#70

Det er tidlig mandag morgen. 5-åringen min og jeg tusler hånd i hånd gjennom inngangsporten til barnehagen. Lettkledd i t-skjorte og skjørt, og nysmurt med solkrem i ansiktet, på armene og bena, ser jenta mi opp på meg og spør hva de skal gjøre i barnehagen i dag. «Jeg vet ikke», sier jeg. «Men vi kan se på planen sammen når vi kommer inn».

 På den korte veien fra porten og inn døra til barnehagen møter vi 3 foreldre som alle nettopp har avlevert barna sine. Jeg smiler og hilser mens vi nærmer oss døra. Jo nærmere vi kommer, jo tydeligere blir barnegråten vi nå kan høre fra minst 2 på småbarnsavdelingen som nok helst ikke ville at mamma eller pappa skulle reise.

 5-åringen min og jeg kommer inn i garderoben. Det er mandag, så alt av klær og utstyr har blitt med hjem i helgen på grunn av rundvask i barnehagen. Vi har derfor litt tid til å prate sammen mens jeg rydder tøyet hennes inn i hylla. Jenta mi skifter fra ute- til innesko og titter inn i lokalet fra garderoberommet. «Det er ingen voksne her, pappa» sier hun når hun snur seg tilbake mot meg. Barnegråten høres tydeligere nå enn da vi var utenfor.

 Barnehagen er delt inn i 2 avdelinger, en småbarnsavdeling og en storbarnsavdeling. For å komme til småbarnsavdeling må jenta mi og jeg ned en trapp til underetasjen. Det er ikke unormalt at det kun er 1 voksen på jobb den første halvtimen av barnehagens åpningstid. Men de siste månedene ser jenta mi og jeg, som som regel er på plass 15 minutter etter at barnehagen har åpnet, at det stadig er flere og flere barn som blir levert tidlig, innenfor denne halvtimen. Og flere av disse er de minste barna.

 Barnegråten blir stadig kraftigere når jenta mi og jeg går ned trappa. Jeg har en 5-åring som har en måned igjen i barnehagen før sommerferien og gleder seg masse til å begynne på skolen etter smitteeffekt fra storesøster. Men hun ser opp på meg, og jeg ser at øynene til denne vanligvis robuste og særdeles livsglade jenta blir fylt med fortvilelse og bekymring. Dette er et blikk jeg ikke ser så ofte.

 Når vi kommer inn på småbarnsavdelingen teller jeg 12 barn. 5 av disse er under 3 år, hvorav 2 er under 2 år. Resten er 3 år og oppover. Jeg teller antall voksne. En voksen. Han har to gråtende småbarn på fanget som han prøver å trøste på likt. Samtidig er det kollisjon mellom en 3-åring og en 4-åring i en lek borte i hjørnet som de trenger veiledning for å jobbe seg ut av. Dette har den voksne ikke tid til. Samtidig sitter 4 av de eldste barna og spiser, og 3 av disse begynner å plage hverandre mens den fjerde sitter og ser på. Denne situasjonen trenger de veiledning for å komme ut av. Dette har den voksne ikke tid til. 5-åringen min ser bekymret på meg, og jeg mottar et blikk som delvis sier «jeg skal være flink og gå inn i denne situasjonen på en god måte, du trenger ikke bekymre deg pappa», og delvis sier «jeg vil ikke være igjen her, ta meg med hjem». Hun trenger at den voksne møter og trygger henne. Dette har han ikke tid til.

 Den voksne har etterhvert såvidt tid til å hilse på jenta mi og meg før han hopper videre til neste situasjon. Jeg spør om det går bra. «Ja da», svarer han modig og litt løgnaktig. «Det er bare det at NN er syk i dag, så jeg er alene den første timen». Jeg hører at det kommer flere voksne med sine barn inn i garderoben i etasjen over.

 Jeg må på jobb. Jeg har et viktig møte kl 0800. Det har ikke jenta mi noe grunnlag til å verken forstå eller bry seg om. Jeg er enig med henne, og skulle heller ha levert henne litt senere når det er flere voksne på jobb. Men det kan jeg ikke. Slik fungerer ikke samfunnet.

 Ikke på halvannet år har den robuste og livsglade jenta mi hatt det vanskelig ved avlevering, med å bli igjen i barnehagen når pappa må reise på jobb. Halvannet år. I dag kaster hun seg rundt halsen min, sier lavt «ikke gå, pappa. Jeg vil ikke» mens jeg kjenner en tåre på kinnet mitt. Er den hennes eller min?

 «Det går bra», sier barnehagelæreren. Jeg ser jenta mi i øynene. «Det går bra,» sier jeg. «Pappa elsker deg». «Elsker deg og, pappa» sier hun med tristhet i blikket. Jeg går opp trappen igjen, gjennom garderoben og ut barnehageporten. I bilen tørker jeg en tåre fra kinnet før jeg reiser på jobb med den største klumpen i halsen jeg har hatt på lenge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s