#77

Livet i barnehagen!

Jeg elsket jobben min, det å kunne være tilstede med hele meg i et lite menneskes liv, veilede i lek, til språk og tekst, bevegelse, juble over nye skritt. I nesten 30 år var det hverdagen min.

Da jeg begynte i min første jobb var jeg pedagogisk leder med ansvar for 16 barn, en praktikant og en assistent, pluss en egen assistent i 100 % stilling til barn med spesielle behov. Fram til årtusenskiftet var det TID til lek og læring, TID til å se og ta vare på enkeltbarnet, TID og ressurser til å sette inn tiltak der det var behov!

Endringer

Tidene har forandret seg, og med reform -96 kom stadige krav, men ressursene ble knappere og knappere. I 2011 da øremerkede midler til barnehagene forsvant, ble det merkbart tøffere å være barnehagebarn.

Hvor ble det av menneskebarnet og menneskeverdet midt i dette?

Jeg har jobbet i en Høyrestyrt kommune i 22 år, der barnet / mennesket er blitt stadig mindre verdt. Barnehageeiere, enten det er kommunen eller private har skåret inn til beinet med ressurser, med alt for store barnegrupper og færre ansatte.

I 1995 var vi 14 barn fra 1 -6 år, med 1 pedagog og 2 assistenter på hver avdeling, med egen spesialpedagog på huset og assistenter/ekstraressurser til barn som trengte det.

I 2013 -2014 ble det puttet inn 21 småbarn på min avdeling, med 6,70 % ansatte.

Bra for barn? NEI!

Tildekking eller ærlighet 

Jeg har aldri fått lov av min leder til å fortelle foreldre om tingenes tilstand. Ble ved ett par anledninger kalt inn på teppet med beskjed om at det var brudd på taushetsplikten å fortelle at vi var for få ansatte ved sykdom, kurs, planleggingstid og møter. Dette skjedde etter at jeg hadde uttalt meg om virkeligheten. Alt skulle se vakkert og flott ut til foreldre og besøkende.  Jeg har prøvd å fortelle overordnede om trakassering fra min sjef, men da var det bare å verne om lederen som gjaldt.

En dag ble belastningen for stor, kroppen min sa stopp. Det gikk ikke an å kjenne på utilstrekkelighet lenger. Det å gå fra jobb å vite at Per og Pål og Kari, Mari og flere til ikke var blitt sett og fulgt opp godt nok i løpet av dagen var en for stor belastning. Jeg var så sliten etter jobb at et sosialt liv med familien og venner var utelukket. Det var ikke hver dag det var tid til å ta pause annet enn en lyn-tur på toalettet. Savnet ikke trening, da det var bøy og tøy og full fart fra første til siste minutt på jobb.

Det er fortsatt mange år til jeg er pensjonist, men jeg er utslitt, utbrent og har en kropp som krangler enten jeg går, står, sitter eller ligger for lenge. Jeg savner den gode delen av jobben min, så det gjør vondt i hjertet fremdeles lenge etter at jeg måtte gi opp. Jeg ønsker å være der for noen, utgjøre en forskjell i noens liv, men slik det er nå er det ikke mulig. Vet at mange har det verre, men det er overhode ingen trøst!

Å rope høyt for barnas skyld

Jeg håper dere som er valgt inn på Stortinget, ser og hører hva vi på grasrota ROPER for de små uten stemme! De store kjedebarnehagene ønsker å svelge de små og ideelle for egen vinning, ansatte der har munnkurv, akkurat som ansatte i mange kommuner. Sånn kan det bare ikke være! Vi må kunne tale barnas sak uten å være redd for konsekvensene ved å ytre oss.

Vær med å gjøre en forskjell for framtida!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s