#egentlig – fortelling 13

Som styrer opplever jeg et konstant press mellom forventninger fra ansatte og foresatte på den ene siden og bydelens ledelse på den andre siden. Det er begrensede midler til vikarer før arbeidsgiverperioden på seksten dager utløser refusjon. Jeg ser det sliter på ansatte og på barna. Jeg er sjongløren som flytter rundt på ansatte, lager interne rutiner for samarbeid, jobber med psykososialt miljø, tilrettelegger for ubunden tid, stepper inn på avdeling så ansatte skal få hatt pauser, møter og gått på do. Sykefraværet er høyt i vår sektor. Kravene er mange. Vi skal øke kvaliteten heter det. Vi som jobber i barnehage vet hva kvalitet er. Vi vet om viktigheten av samregulering, relasjonskompetanse, tilrettelegging for mestring, anerkjennelse, tidlig innsats og nærhet. Vi vet at alt dette krever tilgjengelige og nære ansatte. Vi trenger ikke flere læringsprogram og satsninger. Vi trenger flere ansatte i grunnbemanning. Jeg har en stor pakke Kleenex på kontoret. Hver uke tørkes det tårer hos utslitte ansatte som føler seg utilstrekkelige. Hver uke bryter vi profesjonsetikk. Nå er høsten her og jeg vet at sykefraværet vil stige. Jeg håper bare inderlig at ikke brannalarmen går.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s