Jeg har jobbet snart to tiår i sektoren. Oftere og oftere tenker jeg på å forlate den. Det knyter seg innvendig hver gang jeg hører om kvalitet. Hver gang det kommer nye krav. Rammene er de samme som de alltid har vært. Det kreves så mye, men det tilføres ingen ressurser. Vi klarer ikke å ivareta mandatet vårt. Alt handler om å få dagene til å gå opp. Det ødelegger motivasjonen min og så altfor ofte gå fra jobb med en følelse av å ha mislykkes. Jeg ser at personalet er slitne og at praksissjokket for nyutdannede er stort. Klokken syv hver morgen skrur jeg på jobbmobilen med høye skuldre og vondt i magen. Er noen syke? Hvordan skal pedagogene få plantid? Klarer jeg å få gjennomført veiledningen jeg har måttet flytte på tre ganger allerede? Må jeg jobbe på avdeling i dag? Politikere gir foreldre og barn fagre løfter, men det er vi som står i skvis mellom løftene og hverdagen. Misfornøyde foreldre fordi turen ble avlyst nok en uke. Jeg føler meg kasta under bussen. Som om min kompetanse ikke er verdt noen ting. Jeg drifter uforsvarlig altfor ofte. Jeg ser barn som tisser på seg, strever med språk, samspill og vennskap mens de ansatt slukker branner fordi de ikke har nok kolleger til å gjøre jobben sin. Jeg kommer ikke til å klare å stå i dette til pensjonsalder.